Lenola

Påskehelgen var den første helgen hvor vi har hatt skikkelig vårvær. Derfor hadde mange tatt turen til Terracina for å nyte solen ved havet. Vi tok turen opp i fjellet. Bort fra leting etter parkering, til ro og fred kun avbrutt av en og annen kubjelle i det fjerne. Lenola ligger bare en halvtimes kjøring fra Terracina, men du trenger ikke alltid å reise så langt før du føler at du befinner deg i en annen verden.

425 m.o.h oppe på en ås ligger kommunen Lenola med sine litt over 4000 innbyggere. Omgitt av Ausoni og Auruncifjellene, som er avstikkere av Apeninnene.

«Et sted for åndelighet, borte fra hverdagslivets larm».

Vi startet vår lille rundtur med en kaffe på den lokale baren. Og et flakslodd. Det sies at det har skjedd mirakler i denne byen….Ja, jomfru Maria har vist seg ved flere anledninger. Hun ønsket dessuten at det skulle bygges en kirke. Og kirke ble det.

Basilikaen «Madonna del Colle» ligger på et platå ,med vakker utsikt mot gamlebyen og fjellene. Over døren henger det visst en sypresskvist som nekter å visne. Trappen opp til kirken kalles la scalinata della pace (fredstrappen). Den består av 110 trinn, der 83 av dem er utsmykket med fredsmotiver i mosaikk.

83 kunstnere fra hele verden, også en nordmann, har laget mosaikkene.

Langt der fremme mellom fjellene kan man skimte innsjøen «Lago di Fondi», og det Tyrrenske hav. I følge kong Vittorio Emanuele den tredje, Italias vakreste utsikt.

Det har utspunnet seg mange bataljer her i Lenola. I romertiden mellom fyrstens styrker og Hannibal, senere ble byen ødelagt av piraten Barbarossa (rødskjegg), og under den andre verdenskrig ble den bombet av tyskerne.

I dag er det en velholdt liten by, der det bla arrangeres en filmfestival hvert år, og «la sagra della zuppa di fasuli. En fest til ære for en bønnesuppe som lages her.

Noen gevinst på flaksloddet ble det ikke. Mulig at miraklenes tid er over.. Men fred og ro det fant vi. Vi møtte kun på noen få enslige sjeler på vår spasertur. Kanskje var de fortsatt inne og lot påskelunsjen synke. Eller kanskje de hadde tatt turen til Terracina.

10 år

Jeg skulle ha ringt tannlegen. Må fikse en fylling som har løsnet. Skulle ha vært på kontroll hos veterinæren med bikkja. Må organisere meg for å få levert bilen til kontroll. Jeg syntes jeg akkurat betalte strøm og vannregningen, men i dag dumpet de ned i postkassen igjen. Hva skal jeg lage til lunsj, og må jeg handle? Må dessuten innom legen til svigermor for å hente resepter, og så innom apoteket..

«Så hærlig, så fantastisk så flott!» Sier folk gjerne når de hører at jeg bor her. «Joda..», svarer jeg.

For noen uker siden feiret jeg 10 år som fastboende her i Terracina. Jepp, tiden flyr. Dagen ble forsåvidt forbigått i stillhet. Men ved runde tall blir det jo gjerne til at man reflekterer over hvordan ting har vært, og kanskje oppsummerer litt.

«Hvordan er det å bo her?», spør folk ofte. Hva svarer man på det sånn i all enkelhet ? Jeg pleier å si at det er fint. For det er det. Men er det slik som mange tror? At så lenge solen skinner og du befinner deg i vakre omgivelser, og for ikke å snakke om at vin, parmesan og skinke er så mye billigere enn hjemme, så er livet som en evig ferie, fritt for hverdagslige trivialiteter og utfordringer?

Det er selvsagt flere måter å bo her på. Noen har feriehjem her, og oppholder seg her i kortere perioder. Noen tar seg en pause fra livet i Norge, og bor her ett år eller to. Så har du sånne som meg som har gått «all in». Italiensk mann, hverdagsliv,språk og inntekt.

Det å bo sammen en som er født og oppvokst her gjør selvsagt at man får et helt annet innblikk i mangt og meget. Og det er på godt og vondt. Og da tenker jeg f.eks på hvordan det offentlige blir styrt, og ikke minst hvordan arbeidslivet fortoner seg. Selvsagt er det mye å glede seg over her, men det er også mye som for en nordmann, som er vandt til at det meste «er på stell», kan være vanskelig å svelge.

Å bo ti år i et land med  økonomiske problemer, høy arbeidsledighet og lave lønninger, har nok gjort sitt til at jeg ser litt anderledes på landet jeg kommer fra nå. De fleste nordmenn er svært priviligerte, men det er desverre ikke alltid at de skjønner det selv..

Jeg har nok fått et nytt syn på mangt og meget. Feks. alt man ikke «må», og kan klare seg fint uten.

Så hvordan har disse 10 årene vært?

Vel, det har vært gode og onde dager. Økonomiske bekymringer og bedre tider. Enten eller og noen ganger begge deler. Det har vært begravelser og festlige lag. Svette i strie strømmer og frosne tær. Stress og mas, og late stunder. Lange arbeidsdager, og fritid. Utvidet familie jeg har blitt glad i, og andre som …ja dere skjønner hva jeg mener. Pelskledde venner som har kommet til og falt fra. Det har vært operasjoner, influensa, allergi og frisk som en fisk. Krangel og kjærlighet.. Det har vært pasta og pizza og cappucino i litervis. Jeg har fått lavere skuldre og mer temperament. Jeg har blitt fattigere på kroner og øre, men rikere på ærfaringer.

Det har rett og slett hvert alt fra bedritent til fantastisk.

10 år av et ganske vanlig liv. Og det er jo i grunn både herlig, fantastisk og flott.

IMG_1342
August 2011

Burian 

De lærde strides. Var det Burian fra de sibirske stepper, eller var det kald luft fra polarområdene som sveipet over oss?. Samme for meg, kaldt var det uansett. På tampen av februar ble det skikkelig vintervær. Jeg regner med at de fleste har sett bilder av Roma dekket av snø. Også i Napoli har snøen dalt ned. Kaos i all trafikk, stengte skoler og kontorer.

Det kan jo virke litt komisk for en nordmann, at litt snø kan forårsake så mye styr. Men når man hverken er forberedt eller er vandt til snø og kulde, kun har sommerdekk og dårlig med oppvarming innendørs, så blir det gjerne slik.

Da P skulle på jobb forleden morgen, måtte han klatre over porten fordi låsen hadde frosset fast. Og bilen maste om fare for glatte veier. Det er ikke (heldigvis) hverdagskost.

Her i Terracina snødde det også litt, men den la seg kun oppe i høyden.

img_9999
Ikke så mye annet enn kaktusen som minner meg på at jeg bor på sydligere breddegrader.

 

Snø i høyereliggende strøk..

Nå er mars i gang. «Den gale måneden», som man kaller den her. Det er «mye vær» i vente..

 

Små gleder

Det er viktig å glede seg over de små tingene. Jeg tror jeg er blitt flinkere til det etter at jeg flyttet hit. Et litt nytt perspektiv på mangt og meget har jeg nok også fått. Spesielt viktig er det når livet ikke går helt på skinner og du synes at det butter litt. Som feks. når du akkurat føler at du har kommet deg helt etter et magevirus, og våkner opp med forkjølelse. Eller når du trodde at veiavgiften betales etterskuddsvis, og oppdager at den betales forskuddsvis og må betale dobbelt. Som når du endelig, etter et år, er ferdig med å bygge garasje/parkeringsplass, feilberegner og bulker bilen. ( Vel det var ikke meg, men man deler jo både sorger og gleder) Eller når du glemmer å trekke ut stikkontakter før du går ut, når du vet at det skal bli tordenvær, og du kommer hjem til kaputt modem, PC og skriver. Og la meg ikke glemme når du må innom svigermor for n’te gang fordi høreapparatet hennes krangler, og hun gråter og spør hva hun har gjort Gud for noe galt, for deretter å spørre når jeg skal begynne å lese bibelen..Da er det ekstra viktig å glede seg over småting.

Som at solen skinner selv om det var meldt regn. At mandeltreet blomstrer, eller at du finner marsipansjokolade på Lidl.  At katten og hunden ikke oppfører seg som katt, og hund. men kryper opp på fanget ditt sammen. Eller at du har lasagne fra i går i kjøleskapet, og du slipper å lage middag. Det finnes alltid noe å glede seg over. Hverdagslige ting som vi glemmer å sette pris på, spesielt når livet er litt blæ.

img_9773
Mandeltreet blomstrer. Våren er i anmars!
img_9701
En vakker og sund gave, Reddiker rett fra jorden,
img_9643
Klarte ikke å forevige øyeblikket der begge to krøllet seg sammen på fanget. Men at den selvutnevte «sjefen av armkroken», venter pent på tur, er ikke så gæærnt det heller.
img_9812
Når værmeldingen ikke stemmer,
img_9559
Januarblomster.
img_9799
Kan jo ikke annet enn bli i godt humør når du ser en gammel «apetta»!

 

Vivian..som Viviana, men uten a på slutten

Det er ikke alltid så enkelt det der med navn, når man flytter til et annet land. For min egen del trodde jeg at det skulle gå greit . Vivian. Det uttales som det skrives. Det er ganske internasjonalt. Ja, det brukes her i Italia også, men da med en a på slutten. Altså Viviana.

Jeg tok feil. Da jeg jobbet på H&M, sa de fleste Vivien. Greit det. Men når sjefen min spurte om han kunne kalle meg Viviana, var jeg streng og sa nei. Jeg heter jo ikke det, og nei det ER ikke vanskelig. Så han kalte meg Vivianita..

Min svigermor sa «jeg husker aldri hva du heter», selv om jeg på det tidspunktet hadde bodd her i fem år. Vel, det er mulig det var viljen det sto på der…

«Ah Miriam !» sier noen. «Nei Vivian sier jeg. Som Viviana, men uten a på slutten.»

«Ah Livian !» Sier andre. «Nei Vivian sier jeg. Som Viviana men uten a på slutten.»

For noen uker siden var jeg hos gullsmeden, for å få fikset på en gammel ring. Ringen skulle sendes vekk, og ble puttet i en liten pose. «Hva er navnet ?»sier gullsmeden. «Vivian» sier jeg. «Hva ?»» Vivian.» Livian skrev han. «Nei VIVIAN. Som Viviana men uten a på slutten.» Han klusset over Livian, og skrev på nytt. «Slik?» Jeg tror det sto Lidia. «JA», sa jeg… Er det så farlig… Jeg gadd ikke mer. Jeg trodde dessuten at han kom til å huske meg når jeg kom tilbake. Jeg har vært der før, byen er forholdsvis liten, og det er ikke slik at folk renner ned dørene der.

Jeg måtte tilbake tre ganger før ringen var klar. Og hver gang fikk jeg spørsmålet jeg håpet jeg ikke skulle få. «Hva heter du?»  Og hver gang svarte jeg Lidia. Det ville helt klart vært enklere. Lidia, og ferdig med det.

 

Lost in translation

Rart det der med språk. At det er forskjellig fra et land til et annet. Ja til og med fra by til by. Da kalles det ritignok dialekt. Men det er ikke sikkert at den er noe lettere å forstå av den grunn. I Napoli f.eks, snakker de napoletansk. En dialekt som er så anderledes at den iallefall for en utlending som meg er umulig å forstå.

I min familie snakker vi forskjellig dialekt. Min pappa var fra Voss, min mamma er nordlending, og selv er jeg Groruddøl. Tre forskjellige dialekter,om enn noe avslepne, i samme familie.

Etter italienerens ankomst, snakker vi ikke bare forskjellig dialekt, men forskjellig språk. Det kan selvsagt være en utfordring at ikke alle kan komunisere med hverandre. Men nå er det nå engang sånn det er. Det hender jeg får spørsmål om hvordan det går. «Det går fint», sier jeg. Vi har jo en oversetter.Riktignok en selektiv en.. Eller et filter om du vil. Altså meg.

Å filtrere, det burde faktisk flere oversettere gjøre. I allefall i disse Trumptider. Jeg tror det hadde gjort underverker for verdensfreden.

Så når vi sitter ved matbordet, og mamma sier at jeg må si til italieneren, (som mener som italienere flest, at et glass vin er en del av måltidet) at han ikke må drikke så mye vin, for da kan han få skrumplever, så oversetter jeg jo ikke det. Ikke vet jeg hva skrumplever heter på Italiensk heter heller..

Eller når Italieneren setter i gang med en historie som jeg ikke nødvendigvis synes passer for hans svigermors ører, så oversetter jeg jo ikke den heller.

Så sitter vi der i fred og fordragelighet og nyter måltidet. Mor, italieneren og meg.

Mitt lille bidrag til worldpeace. Eller husfreden iallefall.

img_0641

Oliven

Oliveninnhøstingen ble vi ferdige med i forrige uke. Det gikk fort. Vi fikk hjelp av onkel og tante som bor nedi veien, og som jeg nevnte i et annet innlegg, var årets avling heller sparsommelig. Resultatet ble 180 kg oliven, som ble til 35 liter olje.

Vi har fortsatt olje igjen fra høsten for to år siden, som vi bruker til matlaging. Mens den nye bruker vi «al crudo», altså rå , på feks. ristet brød.

Det første året jeg var med på innhøsting og delte bilder, fikk jeg kommentarer som «Å så moro ! Jobber du som olivenplukker?» For det er jo manges drøm. Å si opp jobben, flytte til et annet land, og høste oliven eller druer. Så eksotisk og romantisk!

Å være jordbærplukker, eller å høste poteter har liksom ikke samme klangen. Rart det der.. Sannheten er at det er hardt arbeid, og ikke spesielt hverken morsomt eller romantisk.. Man er veldig glad når man er ferdig, og når oljen er i hus.

Trodde du foressten at man kunne spise olivenfrukten rett fra treet? Nei, den er veldig bitter på smak, så før det kan nytes må den gjennom en prosess som gjør den mildere. Dette kan gjøres på flere måter. Akkurat nå har jeg to beholdere med oliven i saltvann, stående under vasken på kjøkkenet. Der skal de stå i ca. 6 måneder før de er spiseklare. Iallefall i følge svigertante.

Jeg har også en bolle med knuste oliven i saltvann stående på benken. Vannet skal skiftes 8-10 ganger før de er klare til å «krydres» og spises. Forhåpentligvis blir de like gode som de vi fikk av ovennevnte tante.

img_7379-1
En etter en har fått smake hammeren.