Lost in translation

Rart det der med språk. At det er forskjellig fra et land til et annet. Ja til og med fra by til by. Da kalles det ritignok dialekt. Men det er ikke sikkert at den er noe lettere å forstå av den grunn. I Napoli f.eks, snakker de napoletansk. En dialekt som er så anderledes at den iallefall for en utlending som meg er umulig å forstå.

I min familie snakker vi forskjellig dialekt. Min pappa var fra Voss, min mamma er nordlending, og selv er jeg Groruddøl. Tre forskjellige dialekter,om enn noe avslepne, i samme familie.

Etter italienerens ankomst, snakker vi ikke bare forskjellig dialekt, men forskjellig språk. Det kan selvsagt være en utfordring at ikke alle kan komunisere med hverandre. Men nå er det nå engang sånn det er. Det hender jeg får spørsmål om hvordan det går. «Det går fint», sier jeg. Vi har jo en oversetter.Riktignok en selektiv en.. Eller et filter om du vil. Altså meg.

Å filtrere, det burde faktisk flere oversettere gjøre. I allefall i disse Trumptider. Jeg tror det hadde gjort underverker for verdensfreden.

Så når vi sitter ved matbordet, og mamma sier at jeg må si til italieneren, (som mener som italienere flest, at et glass vin er en del av måltidet) at han ikke må drikke så mye vin, for da kan han få skrumplever, så oversetter jeg jo ikke det. Ikke vet jeg hva skrumplever heter på Italiensk heter heller..

Eller når Italieneren setter i gang med en historie som jeg ikke nødvendigvis synes passer for hans svigermors ører, så oversetter jeg jo ikke den heller.

Så sitter vi der i fred og fordragelighet og nyter måltidet. Mor, italieneren og meg.

Mitt lille bidrag til worldpeace. Eller husfreden iallefall.

img_0641

Advertisements

Oliven

Oliveninnhøstingen ble vi ferdige med i forrige uke. Det gikk fort. Vi fikk hjelp av onkel og tante som bor nedi veien, og som jeg nevnte i et annet innlegg, var årets avling heller sparsommelig. Resultatet ble 180 kg oliven, som ble til 35 liter olje.

Vi har fortsatt olje igjen fra høsten for to år siden, som vi bruker til matlaging. Mens den nye bruker vi «al crudo», altså rå , på feks. ristet brød.

Det første året jeg var med på innhøsting og delte bilder, fikk jeg kommentarer som «Å så moro ! Jobber du som olivenplukker?» For det er jo manges drøm. Å si opp jobben, flytte til et annet land, og høste oliven eller druer. Så eksotisk og romantisk!

Å være jordbærplukker, eller å høste poteter har liksom ikke samme klangen. Rart det der.. Sannheten er at det er hardt arbeid, og ikke spesielt hverken morsomt eller romantisk.. Man er veldig glad når man er ferdig, og når oljen er i hus.

Trodde du foressten at man kunne spise olivenfrukten rett fra treet? Nei, den er veldig bitter på smak, så før det kan nytes må den gjennom en prosess som gjør den mildere. Dette kan gjøres på flere måter. Akkurat nå har jeg to beholdere med oliven i saltvann, stående under vasken på kjøkkenet. Der skal de stå i ca. 6 måneder før de er spiseklare. Iallefall i følge svigertante.

Jeg har også en bolle med knuste oliven i saltvann stående på benken. Vannet skal skiftes 8-10 ganger før de er klare til å «krydres» og spises. Forhåpentligvis blir de like gode som de vi fikk av ovennevnte tante.

img_7379-1
En etter en har fått smake hammeren.

 

 

 

Fra oven..

Fra det åpne vinduet hører jeg at det er liv og røre på piazzaen. Det er bryllup, og høyt her oppe er jeg tilskuer. Men det er flere som følger med fra høyden. Kan du se hvem?

Befaring

I ettermiddag har vi vært på en olivenbefaring. Til uken starter vi å høste. Det er så som så med oliven i år, og de fleste er veldig små. Men med så lite regn som vi har hatt i år, er nok ikke det så rart. Det blir som det blir. Nok til å ha på bruschettaen i allefall.

img_7196-1
De firbente er med. Emma og Red.
img_7195-1
Pontineøyene kan skimtes i det fjerne. Zannone. Ponza og Palmarola.

img_7199-1
Far og sønn. Shaggy og Red.

Ulendt terreng, men utsikten er det ikke noe å si på.

Første stopp Matera

 

Av og til må man bare pakke sakene å dra. På tur. Å reise er bra for sjelen. Man får påfyll og inspirasjon. Ja, hvis det var en bra ferie selvsagt. Var det ikke det, blir man ekstra glad for å komme hjem igjen, og setter mer pris på det man har. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, ikke sant?

For min del var det på høy tid med en liten reise. Terracina er flott, men av og til har jeg rett og slett behov for å komme meg litt bort fra kjente fjes og «oppgåtte» stier.

Dessuten fikk vi ny bil i vinter som måtte prøves ut på noe annet en bykjøring… Radio og aircondition. For en luksus. Første gang jeg har bil med sånt. Jeg har aldri vært særlig opptatt av bil…

Så i slutten av juni  tok vi oss en roadtrip. Jeg hadde lenge ønsket å besøke Matera. Så det ble første stopp. Bortsett fra en liten paninipause på veien.

IMG_5571
Før vi ankom Matera kjørte vi igjennom en del km med et ganske så goldt landbrukslandskap med forlatte gårder. Basilikataregionen er en av Italias fattigste, og å drive gård er tydligvis ikke særlig lønnspomt her. Dette er ikke stedet å gå tom for bensin altså !

IMG_5574

Matera ligger altså i regionen Basilicata. Den er kjent for sin gamleby «I sassi di Matera», steinene i Matera, eller grottebyen. I mange år var Matera en slags nasjonal skamplett, fordi dens innbyggere levde i elendige forhold. Ja helt frem til slutten av femtitallet.

Byen Matera består av en moderne del, som ikke er spesielt interessant, en «nyere» gamleby, hvis man kan kalle den det, som er veldig koselig, med mange restauranter, kaffeer og butikker, og altså «I Sassi» grottebyen.

Området har vært bosatt helt siden steinalderen, og man antar at Italias første bosettninger befant seg her. Men vi hopper fram til nyere tid. For helt fram til slutten av femtitallet bodde altså folk i grotter gravd ut i tufosteinen i dette området. Fattige jordbrukere, tallrike familier, bodde i elendige sanitære forhold og i fattigdom. De delte husrom med husdyrene sine. De var altfor verdifulle til å bli igjen ute, der de kunne bli stjålet. Dessuten avga de varme på kalde vinterdager. Barnedødligheten var oppe i femti prosent. Mange led av malaria, kolera og tyfus. Og analfabetisme var vanlig.

Men forholdene i Matera var ukjent for omverdenen helt til forfatteren Carlo Levi ble sendt i eksil til en naboby, av fascistene. Han skrev boken «Kristus stoppet ved Eboli, og sa han aldri hadde sett en slik fattigdom og nød.

Etter et besøk av statsminister Gaspari i 1950, ble det satt igang et byggeprosjekt i det som i dag er det moderne Matera, der innbyggerne av «I sassi» fikk leiligheter med innlagt vann og strøm.

I mange år var det forlatte  «I Sassi», noe innbyggerne helst ville glemme, og skammet seg over. Enkelte ønsket rett og slett og jevne den ved jorden. Heldigvis ble det ikke slik.

I dag står » I sassi di Matera»  på Unescos verdensarvliste og er valgt til europas kulturhovedstad i 2019. Mange av de gamle beboerene har valgt å flytte tilbake, og det er ikke vanskelig å forstå.

Vi ankom tidlig kveld. Vi ruslet gjennom  gamlebyen som var pyntet til fest. For om ikke lenge skulle ..feires. Fra en av piazzaene var det fantastisk utsikt over «i Sassi», og kveldslyset gjorde det utrolig stemningsfullt.  Som en ekte presepe (julekrybbe).

IMG_5577 (2)

IMG_5581
Tidligere huleboere?

IMG_5583IMG_5604

Dagen derpå besøkte vi b.l.a et par grotter med orginal innreding. Det var en varm dag, og man kan bare forestille seg hvordan livet måtte ha fortonet seg når man bodde slik. Stanken ikke minst.

IMG_5598
I dette huset bodde husdyrene i rommene innenfor der familen bodde.

I dette derimot bodde eselet bak kommoden, som også ble brukt som barneseng. Sengen var høy slik at gulvet under kunne brukes som lagringsplass. Og slik at hønene kunne passere under.

IMG_5591

Mange filmer har blitt spilt inn i Matera. Bla the «The passion of Christ». Matera ble valgt som location fordi den visstnok likner på Jerusalem . Ja, jeg hadde ikke blitt så overasket om han Jesus sjøl hadde kommet vandrende nedover veien.

For man blir hensatt ikke bare til et annet sted, men også en annen tid, selvom store deler av byen i dag er renovert og har alle fasiliteter.IMG_5618 (2)IMG_5614

Jeg synes «i sassi» var helt fantastisk og anderledes enn noe annet jeg har besøkt i Italia. Og ikke minst har den en meget spesiell historie. Vi bodde i den moderne delen. Mest fordi vi kom med bil, og jeg tenkte at det var mest praktisk. Men skulle jeg reist igjen, ville jeg absolutt ha booket hotell eller leilighet i grottebyen. Det finnes et godt utvalg av hoteller der, men også grotter som har blitt gjort om til leiligheter, som kan leies.

Vi fikk også med oss et bryllup, og begynnelsen av en Porsche parade, før vi reiste videre. Selv synes jeg denne bilen var mye finere.

IMG_5634 (3)

Et besøk i Matera anbefales på det sterkeste. Førjulstiden skal være veldig fin. Da blir byen en levende «presepe». Mens juli og august kanskje bør unngås p.g.a. varmen.

GOD TUR!

 

 

Fyr og flamme

Jeg har vanligvis ikke problemer med å sovne om kvelden, men i går ble jeg liggende en stund og stirre ut i mørket. Fra gamlebyen hører jeg lystig musikk fra et korps som holder konsert. Jeg kjenner lukten av røyk fra de åpne vinduene og ute daler hvite fnugg av aske ned fra himmelen. For ikke mange kilometer unna brenner det.

Det er knusktørt i fjellene rundt Terracina. Det har knapt kommet en regndråpe de siste månedene. Og temperaturene har vært oppunder 40.

Mandag startet canadair flyene og brannslukningshelikopterene å fly i skytteltrafikk fra havet, til fjellsidene bak oss. Så var det altså på+n igjen. Det skjer hvert år. Oppe på Monte Leano kunne man se flammene bre seg. Få timer senere brant det også i furuskogen på motsatt side av fjellet.  Utpå dagen i går, onsdag, ble det endelig stille. Så hadde de endelig klart å slukke.

Men i går ettermiddag kunne man på nytt se kraftig røyk stige mot himmelen. Hvor fra? Er det monte Giove? Teoriene om hvor det brant var mange. Også vår sone La Delibera.

Det brant inne ved steinbruddet litt lenger inn i dalen. Men når jeg kjørte hjem fra stranden, kunne jeg se to små lys også oppe i en annen åsside. Flammer.

Utover kvelden fikk vi flere telefoner fra venner som lurte på om alt var ok her. For på facebook florerte det av versoner om hvor det brant, og hus som ble evakuert. Også i vårt  nabolag. Og nede fra sentrum kunne det se ut som om brannen var rett bak oss. Over åskammen her vi bor, kunne vi se lyset fra flammene.

Heldigvis var det ikke så nærme som det kunne se ut som. Det var lenger unna enn det jeg fryktet. Men nærmere enn hva Piero håpet.  Nok til at man kjenner på uroen.

Vi tok oss en tur med bilen for å se eksakt hvor det var. Å se flammene som spiser opp skogen, bre seg over stadig flere og større områder, og nærme seg faretruende husene til folk man kjenner, er et uhyggelig syn. Men å vite at det finnes mennesker derute som for egen vinningsskyld, setter andre menneskers hjem og liv i fare er desto uhyggeligere. For brannene er uten tvil påsatte. Måtte det gå dem ille..

Det er en ny dag. Solen skinner fra blå himmel. Gresshoppene synger i gresset, og over hodet mitt flyr er fly i skytteltrafikk..

Til lands og til vanns

Fatima er på turne. Altså la madonna di Fatima. Hun fraktes rundt både til lands og til vanns. Noen steder ankommer hun i helikopter. Her i Terracina fikk hun seg en båttur, før hun gikk iland på stranden, og ble tatt i mot med brask og bram. Vel gikk og gikk. Hun ble selvsagt båret. For Fatima er jo en «tredukke»

Det er nemlig 100 år siden jomfru Maria åpenbarte seg for tre sauegjetere ved byen Fatima i Portugal. I følge gjeterne åpenbarte det seg en skikkelse som strålte klarere enn solen og som svevde over bakken. Det skal sies at gjeterne var barn. Under 10 år. Resten av historien inneholder mirakler, hemmeligheter og profetier.

I anledning jubileet reiser hun Italia rundt.

Det hørtes ut som toner fra en begravelse i gudfaren filmene. Dyster hornmusikk som gir assosiajoner til død og fordervelse. Folk på stranden stimlet sammen, og kikket ut mot havet. Oppe på fortauet var det tjukt av folk. Hva i alledager er det som skjer?

img_6623

Jo der kom hun altså sjøveien, på en hvit båt fulgt av en hærskare med kanoer.. På stranden ble hun tatt imot av korps, en alle’ av barn med padleårer(!?), menn i nystrøkne hvite skjorter, prest, prost, biskop, og pene unge gutter i prestelære. Ja og selvsagt en hærskare av folk i badetøy. Da hun ble båret i land og plassert på en båre av blomster, gikk det et sus av «Amen» og «se så vakker», gjennom flokken. Og til applaus fikk hun gullkronen på hodet.img_6627

img_6637Rart det der med religion gitt. Det er mye jeg bare ikke kan forstå. Hvorfor må man dekke til skuldre og knær når man skal inn i en katolsk kirke, mens selveste Fatima kan tas i mot av folk i «bar rompe»? Hvorfor arrangeres det storslåtte begravelser for mafiabosser i kirken, mens en muslimsk kvinne som holdt på å konvertere til katolisismen blir nektet fordi hun ikke var ferdig konvertert? Hva skal Gud med alle disse husene? I enkelte byer, er det nærmest flere kirker enn innbyggere. Vakre er de med alle sine utsmykninger. Men hvorfor? Er Gud opptatt av gull og glitter?

Og når jeg kikker rundt meg på de som står der salige i blikket og gjør korsets tegn, og jeg med sikkerhet kan si at mange av dem nærmest har klippekort på å bryte både regler og de ti bud, du skal ikke begjære din nestes hustru (eller mann for den del) inkludert, så blir det ikke så mye annet enn komisk. Fasinerende men komisk.

Om jeg tror? Jeg tror på å oppføre seg ordentlig. Å være mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Da kan du tro på hva du vil for min del. Amenimg_6644