Frokost i det fri

Det har hittil vært en våt januar. Og på fjelltoppene i det fjerne er det hvitt av snø. I løpet av de siste par ukene har vi gått fra å være i rød sone, til gul sone, til orange sone. Det gjelder å holde tungen rett i munnen.

Uken startet med en nydelig dag. Jeg tok med meg takeawayfrokosten min til havna, og spiste den i solen akkompagnert av bølgeskvulp.

Jeg fikk t.o.m. et par nye venner, som jeg delte cornettoen min med.

Ut i bakgården

Etter en periode med mye regn, er det deilig å kunne være ute i solen og olivenlunden igjen, uten å bli våte og leirete. Trodde jeg…

Emma leder an, og pus henger på slep. Emma som har fått «sauepels» etter at hun ble sterilisert, synes fort at det blir varmt. Så da hun fant seg en skikkelig vannpytt på en knaus, la hun seg likegodt oppi den.

Til tross for at det er ganske så kaldt og surt om dagen, så har det begynt å blomstre litt her og der. Det hjelper på humøret i disse tider.

Desember

Siste innspurt av 2020. Det store spørsmålet for mange var «hva får vi lov til å gjøre i julen og på nyttårsaften«. Det ble en rød jul for hele Italia. D.v.s. portforbud og egenerklæring slik som vi hadde under lockdown i vår. Julaften og nyttårsaften feiret vi derfor i tosomhet. Feire er kanskje å overdrive..vi spiste litt mer en normalt. På pynte og gavefronten ble det en jul ekstra ekstra light. Og det var for min del passende i år. Piero er oppvokst med en mamma som er jehovas vitne, og som derfor ikke feirer jul, så han har ingen juletradisjoner.

Apropos svigermor.. hun fikk bokstavlig talt julen tredd nedover ørene i år. På hjemmet der hun bor startet de feiring og pynting tidlig, for å veie litt opp for at de ikke kunne motta besøk fra familie. Så vi fikk videoer der de lagde julegaver og pynt med blinkende nisseluer på hodet. Svigermor inkludert.

Jeg klarer ikke å la være å tenke at DET er skjebnens ironi. Vi har hatt utallige, ufrivillige ( for min del) diskusjoner om tro, og ikke minst om å dytte sin egen tro på andre…

Ellers var desember måneden hvor jeg måtte melde meg arbeidsledig. I Lazioregionen er ledigheten nå på over 11 prosent, så jeg forventer ikke å få tilbud om jobb fra arbeidskontoret. Men man vinner jo heller ikke i Lotto uten å spille, så da så.

«Dette blir en bra dag», tenkte jeg da den starte med den flotteste regnbuen jeg noengang har sett. Det ble derimot en dag i kø, i pøsende regnvær. Ettersom man kun slipper inn en person om gangen en del steder, så sto jeg i kø utenfor posten, i kø utenfor banken, i kø utenfor telefonibutikken, og til slutt en time i kø utenfor anagrafe kontoret, for å få mitt nye ID-kort.

Gilda og Stella bak enmetersavstandstreken. Regler er regler.

Cappuccino og cornetto til frokost, fordi jeg fortjener det. Gilda og Stella jobber som smulespisere på min stamfrokostbar.

En smule her og en smule der har satt seg rundt midjen på Gilda.

Gamlebyens største sjarmør og jeg, slår alltid av en prat når vi treffes.

Mye på hjertet i dag..

Så ble det jul. Enten man ville eller ikke..

New year..

og nye muligheter. Det får vi iallefall håpe. Været de siste to dagene beskriver ganske godt året som har gått, og kanskje også året vi akkurat har gått inn i. Det har vært solskinn, vind og regn. Fra yr til skybrudd, torden og lyn. Om hverandre.

Mørke skyer, men lyst i horisonten.

Selv om vaksineringen er godt i gang både her og i (deler av?) verden forøvrig, har vi jo et stykke å gå før livet er tilbake til normalt. For noen betyr det å kunne gå ut på byen, reise på ferie,og å være mer sosial. For andre. å få mulighet til å jobbe igjen, og å kunne besøke familie.

Jeg kjenner at jeg er litt lei av å høre at vi alle er i samme båt. Til og med paven, sa det for en stund siden. Pavens båt, likner svært lite på min båt. Ikke engang Piero og min båt er like, og vi bor i samme hus. Vi er ikke alle like utsatt for smitte, og vi har ikke alle sammen like stor risiko for å bli alvorlig syk. Noen har blitt rike på coronaen, og mange har kommet i økonimiske vanskeligheter. Noen har foreldrene sine på hjem, noen har dem i et annet land, og noen har dem i etasjen under. Og noen har mistet dem.

«Vi er ikke i samme båt, men i samme storm. Noen har en luksusyacht, mens andre kun har en padleåre», var det noen som sa. Det synes jeg var klokt sagt.

Og med det ønsker jeg alle et godt 2021. Måtte det bli mer solskinn enn skybrudd. Små og store gleder, og hyggelige stunder. Buon anno!

Day dreaming

For noen dager siden kom jeg over You Tube kanalen«Positano diaries». Engelske Nicki vlogger om dagliglivet sitt, og om hvordan det er å bo i Positano, mange hundre trappetrinn fra veien. Jeg kjenner at jeg er veldig glad for at vi kan kjøre helt opp til her vi bor.

De siste dagene, som vi jo har vært i «julelockdown», har jeg pløyd igjennom ganske mange av videoene hennes. Og drømmer du om å reise til Positano, er dette kanalen for deg. Videoen under er for meg et gjensyn med Napoli, og en påminnelse om å ta turen tilbake, når livet blir mer normalt igjen.

Spesielt på en dag som i dag, hvor det er vått og grått, og vinden røsker noe skikkelig, så er det fint å drømme om sol og sommer, og ikke minst reising. Til Napoli, eller Amalfikysten, eller hvor som helst egentlig..

Easy Italian

Kanskje noen av dere som er innom bloggen, holder på å lære dere Italiensk ? Den beste måten å lære et språk på er nok å høre, og lese det, så mye som mulig. I denne videoen lærer man 15 utrykk som brukes mye i dagligtale. Jeg tror den skal være ganske grei å følge, hvis man allerede har et lite grunnlag. Eller hva sier dere?

Tortellini

Godt, raskt, og varmende på en kald dag. I dag ble det tortellini in brodo, til lunsj. Brodo, altså kraft, lager jeg ofte selv. Det er jo kjempeenkelt, og du vet akkurat hva du får i deg. Men i dag ble det ferdigkjøpt. Tortellini har jeg aldri forsøkt meg på lage selv, men jeg skal jammen prøve en dag.

Så da var det bare å koke opp kraften, hive oppi tortelliniene, og koke som anvist på pakken. Serveres selvsagt med revet parmesan.

Buon appetito!

November

Dette går så det suser. Kun en måned igjen av dette hersens året.

November viste seg fra sin beste side, værmessig. Mange fine og ganske varme «jeg tror jeg må ta av meg jakken», dager. Det hjelper på humøret i denne tiden hvor det føles som om livet er på vent.

Her i Terracina hadde vi ny smitterekord i helgen. Nesten like mange på en dag, som vi hadde i hele vår. Ordføreren som i sine daglige facebookvideoer under lockdown, manet om forsiktighet og dette skal vi klare sammen, er nå smittet selv.

«Har du hørt hva som har skjedd her i «La Delibera?» Spurte svigertante. Området vi bor i kalles «La Delibera» etter kirken « Il santuario Maria ss della Delibera» som ligger her. «Mener du at butikken til Rosanna er stengt pga av corona?»sa jeg. Den ligger nederst i bakken vår, og minner om en gammeldags landhandel. Den er full av gammelt krimskrams, og et sted vi kjøper kun det mest nødvendige.

Piero hadde nemlig fortalt meg at den var stengt fordi barnebarnet til paret som driver den, var hjemme i karantene p.g.a. smitte i klassen. Det viste seg å være en sannhet med modifikasjoner.

At butikken holder stengt en stund er kanskje like greit. Etter en episode som skjedde under lockdown, sverget Piero på at han aldri skal sette sine ben der igjen. Vi manglet majones. P hev seg på mopeden og suste ned for å kjøpe. Han hadde glemt munnbindet, og fikk ikke slippe inn i butikken. Fair enough. Han freste opp igjen. På med munnbind, og ned igjen. Da han kom inn i butikken, betjente eieren uten munnbind. Hva grunnen var? Jo, det var i veien når han slikket på fingrene, for å åpne bæreposene til kundene. Ha!

Men det var altså ikke bare butikken, svigertante siktet til. Å nei hele området vårt var forpestet sa hun. Inkludert eierne av butikken. En messe i kirken, med en smittet prest, hadde sørget for det.

Men hysj. Det snakker man visst ikke om…

Presten ble svært dårlig, og klarte seg ikke. At man tjener han der oppe, bryr ikke dette viruset seg det minste om.

Det kan være greit å være klar over.

Nu vel. Mens vi venter på bedre tider, prøver jeg å glede meg over små ting i hverdagen..

Som disse blomstene, som det er masse av nå. Morsom ikke sant?
Klesvask. Andres. Ikke egen.
Pusekatter utenfor matbutikker.
Sukkulentene mine som er så frodige nå. I alle varianter. Jeg digger dem.
Nevnte jeg de firbente?

Woody

Ikke vet jeg hva pusen, som holder til ved vår nærmeste matbutikk, heter. Men heretter kaller jeg ham Woody.

Det var bra jeg ikke skulle kjøpe pellets, for da hadde jeg kommet hjem uten.