Gresskarsuppe

Denne uken er det gresskar på menyen igjen. Mandag var det gresskarrisotto til lunsj. I går var det høstgryte med gresskar og kalkun til middag. Og i dag lagde jeg gresskarsuppe til lunsj, og til middag blir det ovnsbakt kylling med gratinert gresskar.

Da får det holde for en stund..

Gresskarsuppen lagde jeg slik:

Skjær løk, stangselleri, poteter og gresskar i biter. Jeg surret først løken, et fedd hvitløk ,og litt chili, i olivenolje i en kjele. Så tilsatte jeg potetene og gresskaret og ca. en liter vann. Når det begynte å koke hadde jeg oppi en grønnsakskraftterning. Kok til alt er mørt, og gi suppen en omgang med stavmikseren. Smak til med salt og pepper. Jeg serverte med brød,gratinert med litt olivenolje og ost. Og selvsagt litt revet parmesan.

Jeg er ikke så nøye på mengdene av hver ingrediens. Og hvor mye vann man tilsetter kommer litt an på hvor tykk man vil ha suppen. Med en liter vann fikk jeg ca. 4 porsjoner med suppe.

Buon appetito!

Uken som gikk

Ukene flyr avgårde, samtidig som det føles som om tiden står stille. Smittetallene øker, også her i Terracina. Vi får stadig nye regler å forholde oss til, og munnbind skal nå på når vi «forlater hjemmet».

Den siste tiden har vi hatt mye vær, for å si det sånn. Haglskurer, kraftig vind, øsende regnvær, regnbuer, og nydelige høstdager.Det bærer ukens knips preg av.

Mandag. På vei inn fra havet. Det var heldigvis bare regn.
Tidlig en tirsdags morgen.
Tidlig en onsdagsmorgen
Torsdagslunsj. Orechiette med broccoli og salsiccia.
Fredag. På vår faste stein, i naboens olivenlund.
En tidlig lørdagsmorgen i gamlebyen.

Gresskarrisotto

Vi komposterer en del av matavfallet vårt. Og kompost blir til jord som vi sprer i bedet vi har under balkongen. Det er ikke så mye dyrkbar mark her på tomta. Det er mest stein og fjell. Men under balkongen har vi både sitron og appelsin tre. I vår plantet vi også et par kirsebærtrær og et «Nespole» tre.

Piero er veldig glad i artisjokker, så for noen år siden kjøpte han noen artisjokkplanter som har funnet seg godt til rette under appelsintreet. De gir oss noen «carciofi» måltider hver vår.

I sommer dukket det plutselig opp noen gresskarplanter under treet. Noen frø hadde blitt spredd sammen med kompostjorden, og vipps så hadde vi sådd gresskar. Og som de vokste!

Vi spiste «fiori di zucca» i alle varianter. Friterte, ovnsbakte, i omelett. You name it. Hver morgen hadde det sprunget ut nye gresskarblomster. Foruten å være svært vakre, så er de også gode å spise. Friterte gresskarblomster, fyllt med mozzarella og ansjos er ofte å finne på forrettmenyer.

Etterhvert var vi mer enn forsynte..

Blomster som ikke blir plukket, blir til gresskar. Og det er mange gode retter man kan lage av dem også. Risotto er en favoritt.

Du trenger:

  • Smør eller olje
  • Ris
  • Gresskar
  • Salsiccia
  • En skvett hvitvin
  • Grønnsakskraft
  • Løk
  • Kremost naturell
  • Parmesan

Start med å rense gresskaret, og skjær den i småbiter. Gjerne mindre enn det jeg har gjort. Sono un po pigra… ( jeg er litt lat). Til tre posjoner så brukte jeg omtrent halvparten av det jeg hadde kuttet i terninger.

Surr litt hakket løk i smør eller olje. Tilsett innmaten av salsicciapølsene ( jeg brukte en pr.person. Og får man ikke tak i det, så kan man jo feks. bruke godt krydret svinekjøttdeig ),og la det steke sammen. Tilsett så risen og rør til den har blitt blank. Tilsett så en skvett hvitvin, og la alkoholen koke bort. Ha i gresskarbitene, bland godt sammen, og begynn å tilsette grønnsakskraft litt og litt,til risottoen er ferdig kokt. Rør inn en skje eller to med kremost, og gjerne en klatt smør. Smak til med salt og pepper. Serveres med litt revet parmesan.

Man kan selvsagt også lage en variant uten kjøtt. Men husk at gresskaret er søtt på smak, og at man da kanskje må krydre litt ekstra. Bruk feks. chili og hvitløk og rosmarin.

Buon appetito!

Boktipset

Hvis du liker krim,og Italia, så er disse bøkene sikkert noe for deg. I bøkene til Donna Leon følger vi Commisario ( førstebetjent) Guido Brunetti, som løser kriminalsaker i Venezia. En død nattevakt i et av Muranos glassverk, og mistanke om at miljøgifter pumpes ut i Venezia kanaler, er bakteppet for historien i «Through a glass, darkly.»

Visste du foresten at kriminalsjangeren kalles «giallo», her i Italia? Altså gul ? I 1929 lanserte Mondadori forlag en krimbokserie som hadde gult omslag. Og dermed ble den hetende giallo.

« Che cosa leggi?»
« Un giallo.»

Sommeren ebber ut

I morgen er det 1. September, og da er det vel ubønnhørlig høst. I dag bøtter det ned, og det er faktisk deilig. Naturen er nok veldig takknemlig, for det er ukesvis siden forrige regndråpe. Dessverre har det også i år vært flere branner i fjellene her. August har vært veldig varm, så det å kjenne et litt kjøligere drag i luften da jeg sto opp i dagmorges var fantastisk. Temperaturen skal riktignok stige igjen utover i uken, men det er godt med et lite pusterom fra å være konstant svett.

Denne sommeren har vi stort sett tilbragt hver eneste ettermiddag på stranden. Og den siste helgen var intet unntak. Men at uvær var på vei var tydelig. Høy luftfuktighet og «mare grosso».

Mange hadde det moro i bølgene, så badevaktene måtte passe ekstra på, og blåse i fløyta når noen våget seg litt for langt ut.

Jeg ønsker september velkommen. Det er min favorittmåned. Og selv om høsten er her, så er det fortsatt en stund til vi må pakke bort badebukser og strandhåndkler. Heldigvis.

Til salgs

Jeg fikk en telefon fra en venn av en venn…Han har en leilighet i gamlebyen her i Terracina til salgs, og tenkte at kanskje jeg visste om noen nordmenn som kunne være interesserte.

Det er ikke første gang jeg blir spurt om jeg kjenner noen mulige kjøpere av leiligheter, hus eller tomter. «Og kanskje noen som har lyst til å overta driften av en restaurant?»

Dette er nok ikke den beste tiden å selge på. Spesielt ikke til utlendinger. Men OK. Det koster meg ingenting å dele informasjonen, og hvem vet. Kanskje nettopp du drømmer om akkurat denne leiligheten.

Leiligheten ligger i et rolig smug noen skritt fra hovedgaten i gamlebyen. Den har et boareal på ca. 60 kvadratmeter, over flere plan. På første plan er det et stue med spisebord og peis. En trapp opp finner man et lite kjøkken med vaskemaskin ,og ellers det man trenger. Noen trappetrinn lenger opp ligger sovehemsen. Den er romslig med dobbelseng, sovesofa, og god skapplass. Og helt på toppen ligger badet. Alt er nyoppusset, og møblene følger med. Leiligheten har både aircondition og oppvarming. Pris 149.000 euro.

Opp en trapp… Egen inngang.
Kjøkkenkrok med kjøleskap, komfyr og vaskemaskin.
Romslig hems med dobbeltseng og sovesofa. Godt med skapplass, og takvindu.
Utsikt mot Porgatoriekirken, på kjøkkensiden. Vinduer med treskodder og myggnetting.

Topptur

Det er jo så “i tiden” har jeg skjønt. Det å streve seg opp på topper og tinder. Og i disse dager hvor de fleste er på norgesferie flommer det over av bilder på sosiale medier, av folk som har erobret målet høyt deroppe. Jeg ser at folk som reiser utenlands, til tross for grønt lys fra helserådet, nærmest blir stemplet som landssvikere… Men å gå og stå i kø på prekestolen er ok. Toppturer er egentlig ikke noe for meg. Jeg har høydeskrekk. Trenger ikke å være så veldig høyt heller før skrekken setter inn. Som da jeg gikk på et glassgulv over en arkeologisk utgravning i Napoli, eller den gangen over en gangbru på Maxxi museet i Roma, og seriøst trodde at jeg måtte krabbe tilbake fordi beina bestemte seg for å ikke lystre. Så en ting er å komme seg til toppen, men man skal jo gjerne ned derfra også.

Det skal fortelles at jeg har vært på prekestolen. Nu vel,nesten. Min samboer fikk en bok om Norge, like etter at jeg ble kjent med ham i det herrens år 2001. Og bildet av « Il pulpito» gjorde inntrykk. Og sommeren 2004 satte vi oss i min fars gamle Toyota corolla,( som Piero forøvrig kalte traktoren), og satte kursen mot Lysefjorden og prekestolen. Jeg visste jo innerst inne at det egentlig ikke var noe for meg. Men hva gjør man ikke for å oppfylle sin kjæres ønske.

Jeg husker det som noe sånt som fire timer i oppoverbakke på humpete stier blandt stein og ur. Varmt var det også. I den værste pollensesongen, hvor energien er noe laber. Rett før siste sving måtte vi over en liten trebru. Der var det stopp. Ikke snakk om at beina mine ville over den. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om at unge og gamle trampet bekymringsløse forbi meg. Piero gikk siste rest alene, men syntes det var trist at jeg ikke nådde målet. Jeg derimot var overlykkelig for at jeg kunne vente på en stein, i god avstand fra den sikre død.

På vei ned igjen møtte vi et ekorn. Det var i grunn værdt hele turen for meg.

Det hender jo selvfølgelig at jeg beveger meg opp fra flatmark. Vi bor ganske høyt over byen. Det er jo dessuten noe spesielt med å skue utover hav og land. I påsken foreksempel tok jeg med meg de firbente opp til toppen av olivenlunden. Blandt knaus og fjell..

Det var dessuten den eneste utflukten vi kunne dra på, uten å risikere å bli bøtelagt…

Ris and cheese

Osterisotto. Så godt og så enkelt.

  • Ris
  • Smør
  • Mozzarella
  • Parmesan
  • Salt og pepper

Kok risen som anvist på pakken. Hell av vannet og tilsett smøret og osten. Sett kjelen tilbake på kokeplaten, og rør til osten har smeltet. Smak til med salt. Og server med litt kvernet pepper.

Man kan selvsagt bruke andre typer oster hvis man vil det.

Liberi

Det er ikke til å komme bort fra at to måneder med stillesitting, kakebaking og kjedespising har satt spor etter seg. Rundt midjen.

Første tur etter at vi ble «satt fri», gikk opp til Monte Giove. Det var så deilig å traske av gårde med musikk på øret. Med munnbind hengede og dinglende i øret, klart til bruk. Det ble litt sikk sakk gåing, for jeg møtte jo på en og annen på min vei.

På vei ned igjen, passerte en politbil, som var på vei opp. Da kom jeg på at jeg hadde lagt igjen både egenærklæring og id kort i bilen. Jeg tenkte at det er jo bare det som mangler, at jeg får en bot nå helt på tampen av  påbudet. En bekjent fikk 3000 euro i bot for å ha kjørt for langt for å fylle bensin…. Så jeg ble litt nærvøs. Men heldigvis passerte politibilen meg igjen, uten å stoppe.

Neste tur gikk til stranden. Til tross for at jeg bor i en by ved havet, har jeg kun sett det langt derborte, fra balkongen. Det har vært rart.

Bølgeskvulp og sola i ansiktet. og to mådeder innendørs er som visket vekk. I hodet vel og merke. Ikke rundt midjen..

Nå kan vi bevege oss fritt uten egenærklæring. Den tredje juni ble også regionsgrensene åpnet. Smittetallene er heldigvis lave. Så gjenstår det bare å se hvordan det går fremover, når sommeren setter inn for fullt, og strendene åpner for badegjester. Det er mange regler å forholde seg til, og enn så lenge er det påbudt med munnbind innendørs, og der man ikke klarer å holde avstand.

Selv om livet er mer normalt nå, er det allikevel lite som er normalt. Alle de små, selvfølgelige tingene man gjør i dagliglivet, må man plutselig tenke over..Oj, nå holdt jeg visst ikke avstand, oj, der gikk det hull på hanskene, oj, der ba jeg han som kom og ga oss et prisoverslag på markise, inn på kaffe, og tok ham i hånden og takket… Det blir mye oj..

Markise, eller solskjærm, endte vi opp med å «mekke sjøl». Sånn er det når man er handy, og har ekstra god tid..

Nå når også EU og Schengenborgere kan reise inn i Italia, får jeg mye spørsmål om når «I Norvegesi» kommer. Både de som har leilighet her, og turistene er savnet. Når jeg forklarer at UD har frarådet reiser hit helt til 20.August, og at reiseforsikringen dermed ikke gjelder hvis de kommer før det, blir det på nytt tydelig at Italienerne har et ganske annet forhold til forsikringer enn nordmenn har.

» Hvis noe skulle skje ? Hva skulle det være? Det er jo dessuten nesten ikke smitte her nå».

Så da så!