Fyr og flamme

Jeg har vanligvis ikke problemer med å sovne om kvelden, men i går ble jeg liggende en stund og stirre ut i mørket. Fra gamlebyen hører jeg lystig musikk fra et korps som holder konsert. Jeg kjenner lukten av røyk fra de åpne vinduene og ute daler hvite fnugg av aske ned fra himmelen. For ikke mange kilometer unna brenner det.

Det er knusktørt i fjellene rundt Terracina. Det har knapt kommet en regndråpe de siste månedene. Og temperaturene har vært oppunder 40.

Mandag startet canadair flyene og brannslukningshelikopterene å fly i skytteltrafikk fra havet, til fjellsidene bak oss. Så var det altså på+n igjen. Det skjer hvert år. Oppe på Monte Leano kunne man se flammene bre seg. Få timer senere brant det også i furuskogen på motsatt side av fjellet.  Utpå dagen i går, onsdag, ble det endelig stille. Så hadde de endelig klart å slukke.

Men i går ettermiddag kunne man på nytt se kraftig røyk stige mot himmelen. Hvor fra? Er det monte Giove? Teoriene om hvor det brant var mange. Også vår sone La Delibera.

Det brant inne ved steinbruddet litt lenger inn i dalen. Men når jeg kjørte hjem fra stranden, kunne jeg se to små lys også oppe i en annen åsside. Flammer.

Utover kvelden fikk vi flere telefoner fra venner som lurte på om alt var ok her. For på facebook florerte det av versoner om hvor det brant, og hus som ble evakuert. Også i vårt  nabolag. Og nede fra sentrum kunne det se ut som om brannen var rett bak oss. Over åskammen her vi bor, kunne vi se lyset fra flammene.

Heldigvis var det ikke så nærme som det kunne se ut som. Det var lenger unna enn det jeg fryktet. Men nærmere enn hva Piero håpet.  Nok til at man kjenner på uroen.

Vi tok oss en tur med bilen for å se eksakt hvor det var. Å se flammene som spiser opp skogen, bre seg over stadig flere og større områder, og nærme seg faretruende husene til folk man kjenner, er et uhyggelig syn. Men å vite at det finnes mennesker derute som for egen vinningsskyld, setter andre menneskers hjem og liv i fare er desto uhyggeligere. For brannene er uten tvil påsatte. Måtte det gå dem ille..

Det er en ny dag. Solen skinner fra blå himmel. Gresshoppene synger i gresset, og over hodet mitt flyr er fly i skytteltrafikk..

Advertisements

Til lands og til vanns

Fatima er på turne. Altså la madonna di Fatima. Hun fraktes rundt både til lands og til vanns. Noen steder ankommer hun i helikopter. Her i Terracina fikk hun seg en båttur, før hun gikk iland på stranden, og ble tatt i mot med brask og bram. Vel gikk og gikk. Hun ble selvsagt båret. For Fatima er jo en «tredukke»

Det er nemlig 100 år siden jomfru Maria åpenbarte seg for tre sauegjetere ved byen Fatima i Portugal. I følge gjeterne åpenbarte det seg en skikkelse som strålte klarere enn solen og som svevde over bakken. Det skal sies at gjeterne var barn. Under 10 år. Resten av historien inneholder mirakler, hemmeligheter og profetier.

I anledning jubileet reiser hun Italia rundt.

Det hørtes ut som toner fra en begravelse i gudfaren filmene. Dyster hornmusikk som gir assosiajoner til død og fordervelse. Folk på stranden stimlet sammen, og kikket ut mot havet. Oppe på fortauet var det tjukt av folk. Hva i alledager er det som skjer?

img_6623

Jo der kom hun altså sjøveien, på en hvit båt fulgt av en hærskare med kanoer.. På stranden ble hun tatt imot av korps, en alle’ av barn med padleårer(!?), menn i nystrøkne hvite skjorter, prest, prost, biskop, og pene unge gutter i prestelære. Ja og selvsagt en hærskare av folk i badetøy. Da hun ble båret i land og plassert på en båre av blomster, gikk det et sus av «Amen» og «se så vakker», gjennom flokken. Og til applaus fikk hun gullkronen på hodet.img_6627

img_6637Rart det der med religion gitt. Det er mye jeg bare ikke kan forstå. Hvorfor må man dekke til skuldre og knær når man skal inn i en katolsk kirke, mens selveste Fatima kan tas i mot av folk i «bar rompe»? Hvorfor arrangeres det storslåtte begravelser for mafiabosser i kirken, mens en muslimsk kvinne som holdt på å konvertere til katolisismen blir nektet fordi hun ikke var ferdig konvertert? Hva skal Gud med alle disse husene? I enkelte byer, er det nærmest flere kirker enn innbyggere. Vakre er de med alle sine utsmykninger. Men hvorfor? Er Gud opptatt av gull og glitter?

Og når jeg kikker rundt meg på de som står der salige i blikket og gjør korsets tegn, og jeg med sikkerhet kan si at mange av dem nærmest har klippekort på å bryte både regler og de ti bud, du skal ikke begjære din nestes hustru (eller mann for den del) inkludert, så blir det ikke så mye annet enn komisk. Fasinerende men komisk.

Om jeg tror? Jeg tror på å oppføre seg ordentlig. Å være mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Da kan du tro på hva du vil for min del. Amenimg_6644

Buonanotte

Om kvelden setter vi oss i fluktstolen ute i hagen. Sommer som vinter. Emma har ikke tid til å vente til jeg har satt meg, før hun kravler opp på fanget.

Så sitter vi der og funderer over livet. Hun tenker nok mest sannsynlig på hvordan den firfislen slapp unna i dag også. Og det til tross for at hun stirret på det smutthullet i evigheter. Jeg, på dagen som nesten er forbi, og alt det som skjer i verden. Tenk at noen lever i et inferno, når det er så stille og fredelig her.

Av og til stikker Emma nesen i været. En duft farer forbi. Kanskje er det reven. Eller et villsvin som ikke langt unna graver etter røtter. Eller kanskje er det bare naboens katt på frierføtter.

Så legger hun hodet bakover og ser på meg som om hun sier, nå koser vi oss fælt. Og jeg må nesten gråte en skvett, for allerede er hun ni år og et hundeliv er så kort.

Vi kikker på stjernene igjen. Kanskje får vi øye på et stjerneskudd. Det har skjedd før. Da kan vi ønske oss noe. Eller kan vi det? Vi som allerede har så mye..

Jeg tenker på tiden som går så fort, og stikker nesen en ekstra gang ned i varm hundepels. Jeg skal iallefall ikke angre på at vi ikke koste nok.

På tide å ta kvelden. Så sier vi buonanotte, sov godt, vi ses i morgen.

til felles..

Han trasker kilometer på kilometer i stekende sol, og bena synker ned i sanden for hvert skritt han tar. Jeg ligger under en parasoll og lurer på om jeg skal ta meg et bad, eller kanskje jeg bare skal snu meg. Han spør  om jeg vil kjøpe et strandhåndkle. Indisk bomull, beste kvalitet. «Nei takk, jeg har», sier jeg. Det er dessuten nesten helt likt det han selger. «Mitt er større», sier han.» Og det er jo hull i ditt». «Du har rett i det» sier jeg, «det er hunden sin feil». Han ler. «Du er ikke italiensk», sier han.  «Det ser jeg på ansiktet ditt». «Jeg er norsk», sier jeg. Han er fra Bangladesh. Og plutselig har vi noe til felles. To «stranieri» (utlendinger) som bor i samme by. han i fem år og jeg i ni.

Dessuten snakker vi samme språk, litt gebrokkent italiensk, som vi begge roser den andre for å ha lært seg. Han viser meg strandhåndklærne sine en siste gang før han sier. «Jeg har disse fargene her, men jeg liker ditt bedre. Vakker farge. Ciao!»

Det begynner å lysne..

Det har blitt lenge mellom innleggene i det siste. Jeg har rett og slett følt meg litt uinspirert. Ikke hatt noe særlig å melde hjem om. Tenkt mye på hva jeg skal bli når jeg blir stor. At jeg burde finne meg en hobby, og ikke bruke så mye tid på ingenting. Hva ER egentlig meningen med livet.

Det skjer hver vår. Allergi. Det er ikke bare det at det klør infernalsk både her og der, og at det rennes og nyses. Nei, det er mer det at man føler seg så innmari tung i kroppen og tåkete i hodet. At man må skikkelig «konse» for å komme seg «uskadet» gjennom dagen.

Men nå begynner det å lysne i toppen, og det er lettere å komme seg ut av sengen om morgenen. Jeg føler meg rett og slett mindre «blæ».

Ny uke, nye muligheter. God mandag!

Sex, lies and videotapes..

 Pontineøyene ligger ca en times båttur fra Terracina (med hurtigbåten). Øya Zannone er nasjonalpark, og jeg antok at det mest spennende som hadde skjedd der, var en og annen slosskamp mellom sauene som lever der. Men der tok jeg skammelig feil. Jeg hadde aldri hørt om markien, ei heller om hans ville fester som endte i tragedie.
Vel den enes død den andres brød. Nå arrangeres det guidede turer til øya, der du får se det som er igjen av villaen der det hele utspant seg, og høre historien om Zannones dystre hemlighet.
Selv synes jeg nok det er mer spennende å se på villsauene som hopper fra knaus til knaus oppe i de bratte fjellsidene, men hver sin smak. Historien om markien kan du lese HER

Søndag

Jeg har tilbrakt søndagen i eget selskap. Det er ikke noe dårlig selskap det altså. Jeg trives ganske godt med meg, jeg. Den eneste gangen jeg har vært skikkelig lei av meg selv, var nok det første året jeg bodde her. P jobbet mye, og jeg hadde ikke så mye å ta meg til. Da måtte jeg rett som det var si til meg selv at nå har jeg fått nok av selskapet ditt. Så begynte jeg å jobbe. Det var nok bra..
Men tilbake til denne søndagen. Jeg snørte på meg joggeskoene, stappet musikk i ørene og kameraet i vesken, og gikk meg en lang tur.
Det er ikke så ofte jeg tar turen ned til havnen, og ut langs moloen. Men jammen er det fint der. Man ser byen fra en annen vinkel, omgitt av hav og fjell. Med solen i ansiktet, vind i håret og musikk i ørene gikk jeg av meg litt «gruff» og frokosten jeg inntok på bar.
Rett og slett en fin søndag, med mye frisk luft og godt selskap. Om jeg skal si det selv..