Primavera

Vår. Den har vært ganske så kald i år. Jeg har dratt ullgensere ut av skapet i nesten hele vår. På aprils siste dag føltes det som om sommeren hadde kommet, men dagen derpå, som forøvrig var åpningsdag for strandlivet, var det vått og grått igjen

Vi her i Lazio har rykket opp til gul sone. Barer og restauranter kan nå ha uteservering, og vi kan bevege oss rundt innen regionen uten gyldig grunn. Men portforbud mellom kl 22 og 05 gjelder fortsatt. Det har vi hatt siden i høst. At de ikke har innført det i Norge synes jeg er merkelig. Da hadde man kanskje unngått utendørsfestingen jeg leser om til stadighet. Det er sjelden jeg synes at Italia ligger foran Norge når det gjelder informasjon og organisering. Men under dette året med pandemi, synes jeg reglene har vært mye klarere her. Ofte strengere, og uten all « hvisomatte dersomatte», som det holdes på med i gamlelandet. For ikke å snakke om anmodningene om å følge anbefalingene.

Smittetallene her i Terracina har gått en del opp og ned. Akkurat nå har situasjonen blandt de mange inderne som bor her, og som jobber i landbruket, skapt bekymring. Men det har de siste par dagene foregått massetesting både her i byen, og i en nabokommune. Med stort oppmøte og godt samarbeid, skal visst smittesituasjonen være under kontroll.

Men tilbake til la primavera.

Spaserturene rundt i området her vi bor, blandt oliventrær og markblomster, er som balsam for en litt coronasituasjonsliten sjel. Det er ikke så bra for allergien, men det får stå sin prøve.

Til høsten blir disse til mandler.
Godt å ha et skyggefullt tre å sitte under. Minner meg om den lille oksen Ferdinand under korkeken..

Forrige søndag hang jeg meg med på en tur opp til madonnastatuen på Monte Leano. Statuen befinner seg 440 m.o.h., mens toppen av fjellet er noe over 600 m.o.h. Jeg hadde med meg Emma, og var litt usikker på om det var en for lang tur for henne. Etter å ha hatt et problem med to av tredeputene i lang tid, trodde jeg at formen skulle være så som så. Hun er jo dessuten en eldre dame. Men jeg tenkte at hvis det ble for slitsomt, kunne vi jo bare snu og gå ned igjen. Det kunne jo også være en unnskyldning hvis « ho mor» ikke orket å gå helt opp. Jeg hadde overhodet ikke trengt å bekymre meg. Hverken for Emma’s eller min egen form. Emma skulle på død og liv gå først i troppen, og svinset i sikk sakk hele veien opp. Jeg måtte nærmest tvinge henne til å hvile når vi kom opp. Og så var det bare å henge på, på vei ned igjen. Fin tur og nydelig vær. Piero var hjemme og kokkelerte. Vi hadde invitert et vennepar, som også var med på turen, til lunsj. Bønnestuing på ristet brød, og ost og salsiccia til forrett. Pappardelle med villsvin, som primo. Og Favettajordbær og kake til dessert . Jeg som trodde at Emma skulle være for sliten til en ettermiddagstur, tok feil igjen. Men etter all maten, var det greit å røre litt på seg. Alt i alt en strålende dag.

Brødrene Adessi og Emma, leder an.
Offergaver. Smykker, munnbind, ja til og med en truse..
La Madonna di Monte Leano. Hun ble plassert her i 1955.
Utsikt mot sør
Utsikt mot nord.
Smil!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s