Grazie

«Non c’è vergogna», sier italienerne ofte. Det kan oversettes med vårt uttrykk «eier ikke skam». Og det brukes svært ofte om politikere. At Matteo Renzi startet en regjeringskrise mitt i en pandemi er vel ikke annet enn nettopp det. Skammelig.

Giuseppe Conte, som har loset Italia igjennom dette forferdelige coronaåret, forlot Palazzo Chigi i Roma i dag. Til varm applaus fra sine medarbeidere. Han har hatt sine motstandere. Men hadde støtte fra mange. Han snakket på en måte som folk forsto. «Endelig en politiker som gjorde at jeg var stolt av å være italiener». «Italia fortjente ikke en mann som han». «En mann med klasse!». «Human og ydmyk», er ord som går igjen i kommentarene på sosiale medier . Og mange sier ganske enkelt «Grazie!».

Ikke vet jeg om han trakk et lettelsens sukk i dag, eller om han syntes det var et nederlag. Jeg for min del syntes det var trist. Italia trengte en mann som han. Han fremsto som et godt eksempel, og DET er mangelvare i Italiensk styre og stell.

Den nylig utnevnte statsministeren Draghi har nå valgt sine regjeringsmedlemmer. Så får vi se hvor lenge den gjengen varer..

Lunedi

Mandag. Ny uke, og ny måned. Vi har rykket opp til gul zone. D.v.s at vi på nytt kan drikke kaffen vår på bar, restaurantene har åpent frem til kl. 18, og vi kan reise ut av kommunen uten gyldig grunn. Mens prosentandelen positive tester var 1,4 i Norge i uken som gikk, var den 5,4 her i går. Så vi får se hvor lenge det varer.

Dagen så ut til å bli fin værmessig, men nå øser det ned. Men litt sol er bedre enn ingen.

Jeg startet dagen med en tur til vetrinæren, for å hente en resept. Og gikk snarveien. Langs stranden.

Langs strandpromenaden står det flere av disse vektene. Usikker på om de fortsatt virker. Men fine er de.
På vei til vetrinæren. Til høyre ved treet.
På vei tilbake fra vetrinæren.

Duft av sommer

Kanskje er det viktigere enn noen gang, å glede seg over de små tingene. I en tid hvor lite føles selvfølgelig, går livet allikevel sin gang. Iallefall i naturen. Det spirer og gror og blomstrer. Akkurat nå gleder jeg meg over at sitrontreet og appelsintreet står i blomst. For en duft! Kanskje som syriner. Det dufter «snart er det sommer!»

I disse dager

Lenge siden sist. Nå kan jeg iallefall ikke skylde på at jeg ikke har tid. For er det noe jeg har om dagen så er det nettopp det. Det er rare dager. Jeg har mistet oversikten både over hvilken dag det er, og hvor lenge det er siden livet var normalt. I begynnelsen hadde jeg mange planer for karantenesysler. Vaske kjøleskapet, rydde i sokkeskuffen, legge opp den buksen, sy noen nye putetrekk, osv. Jeg har fortsatt mange av den til gode. De fleste har blitt erstattet med «kanskje jeg heller skal spise litt».

Den første gangen jeg var ute og handlet etter lockdown, var helt surrealistisk. Å måtte fylle ut et skjema før man forlater sitt eget hjem ! Og jeg følte meg nærmest som en kriminell som kjørte til Lidl, og ikke til nærmeste supermarked, som vi blir oppfordret til å gjøre. Med sirlig skrevet handleliste (noe jeg ellers aldri har), prøvde jeg å være så kjapp som mulig, slik at de som sto pent i kø utenfor skulle få komme inn raskest mulig. Jeg dro inn et dypt drag av frisk luft når jeg kom ut fra butikken. Tror nærmest at jeg holdt pusten innimellom reolene. Ikke nødvendigvis fordi jeg var redd for smitte. Men den var noe med stemningen, og konsentrasjonen for å finne alt jeg trengte, og samtidig holde avstand til de andre. «Ojsann det står to personer ved frysedisken, da får jeg stå her borte å vente litt.»

Men ettersom dagene går blir det jo en slags normalitet i det. Egenærklæring og idkort klart i vesken. engangshansker i lommen, og masken henger klar til bruk på speilet i bilen. Hvem hadde trodd.

Har du lyst har du lov, heter det. I disse dager er det mer, har du lov har du lyst. For ikke å snakke om har du ikke lov, har du enda mer lyst. Jeg leser om nordmenn som vil skifte adresse for å kunne feire påsken på hytta. Som valfarter til Sognsvann for å gå tur.

Ja, hva skal man si.

Fornuft er en blomst som ikke gror i alles hage.

Det er fortsatt dystre tall her i Italia. Smittetoppen forventes til uken. I går var vi oppe i  969 døde på 24 timer ! Mennesker som,hvis de er «heldige», får ta farvel med sine kjære på telefonen. Militærkortesjer som frakter kister til andre kommuner, fordi kapasiteten for lengst er sprengt. Kirker og lagerbygg med kister på rekke og rad, med kun et nummer som identifikasjon. Ingen blomster, ingen hilsner og ingen pårørende.

Fortsatt  leser jeg at folk gnåler om at dette ikke er værre enn en vanlig influensa, og at man ikke snakker om hvor mange som dør av DET hvert år. I en av de hardt prøvede kommunene i norditalia, har det dødd like mange mennesker hittil i mars, som det gjorde til sammen i hele fjor. Det sier vel alt.

Jeg er ganske imponert over hvordan Italia har taklet situasjonen. Både regjeringen og innbyggerne.  Italienerne er et sosialt folkeslag, og det er vel heller ikke til å stikke under en stol at de har et noe avslappet forhold til regler… Ja, det sier de selv også. Joda det har blitt skrevet ut en del bøter til folk som beveger seg ute uten gyldig grunn. Men stort sett holder folk seg hjemme, og respekterer restriksjonene.

I et land med et svært tungrodd byrokrati, og hvor ting vanligvis tar lang tid, blir det opprettet nye sengeplasser på sykehusene hver eneste dag. Tilsammen flere tusen på landsbasis. Og det har blitt ansatt mye helsepersonell.

«Vi er alle i samme båt», sies det ofte om dagen. Det er vel en sannhet med modifikasjoner. Selv er jeg heldig som bor i en kommune hvor det foreløpig bare er påvist 16 smittede. Mens andre kommuner, har mange hundre. Vi bor i et hus som ligger landlig til, og vi kan være litt ute samtidig som vi er hjemme. Mens andre bor i små leiligheter uten engang en balkong. Vi har heller ingen barn i skolealder som skal fjernundervises og underholdes. Det tok oss riktignok litt tid å få min samboers 20 år gamle sønn til å forstå alvoret i situasjonen, men heldigvis har han innsett at ALLE må holde seg hjemme. Noen har allerede mistet jobbene sine. Noen hadde kanskje ikke noen jobb fra før av, men levde fra hånd til munn av svarte strøjobber. Mens noen er heldige, og  trenger ikke å bekymre seg for det økonomiske i det hele tatt. 

Jeg prøver så godt jeg kan å ta en dag av gangen, og tenke positivt. Men jeg føler til tider at jeg har en optimist på den ene skulderen og en pessimist på den andre. Det er litt som å lese avisene i disse dager. De har vel aldri vært så schizofrene som nå. Man skal ikke ta sorgene på forskudd, men kanskje ikke gledene heller. Etter fjorårets store utgifter etter tornadoen, var jeg glad for at årets økonimiske situasjon så ut til å bestå  mer av pluss enn minus.

Pessimisten sier «du kunne neppe  ta mer feil». Mens optimisten sier at til sommeren «har vi stått han av.»

Det blir som det blir. Jeg heier på optimisten.

Ta vare på dere selv, og på andre. Ciao

 

Giro d’Italia

Målstreken for den femte etappen i giro d’Italia befinner her i Terracina. I ettermiddag kommer de susende. Jeg hadde tenkt å vifte så fint med mitt norske flagg, men så er det visst ingen norske ryttere med i år.

De siste dagene har det blitt asfaltert, plantet og pyntet. Sykkelsport er stort her i Italia, så dette er stas.

Så får vi bare håpe at værgudene blir litt mer gavmilde utover dagen. Dette har hittil vært den kaldeste mai siden femtitallet. Og i skrivende stund øser regnet desverre ned.

 

 

Si din mening!

Mitt faste morgenrituale er cappucino og nettaviser, gjerne med bikkja på fanget. Siden jeg i mange år hadde en jobb hvor sesongens nye trender og moter var høydepunkter, leser jeg mer enn gjerne motereportasjer også. At jeg er motstander av pels kommer vel kanskje ikke som en stor overraskelse. At flere store moteforetak og motemagasiner den senere tiden har valgt og ikke bruke pels i produksjonen, og i reportasjer, gleder mitt stadig mer dyrevennlige hjerte. Og jeg gir tommelen opp for utestedet i Lillehammer som ikke slipper inn folk med Canada Goos jakker. Snakk om å ha en mening, og stå for det! Så da jeg i dagmorges så bilder fra det italienske luksusmotemerket Fendis motevisning for høsten 2014, satte jeg nesten kaffen i vrangstrupen. Catwalken var dekket av et teppe av pels som modellene gikk på. Visstnok geit, som mange sikkert vil si at man også spiser, så da er det vel greit( Har aldri sett en geit med den type pels, men nok om det…). Vel, jeg synes det var totalt unødvendig og utrolig provoserende. Mulig de tenker at all pr er god pr…
Jeg vet at også de som bruker pels bryr seg om dyr. Det er nok i de fleste tilfeller snakk om ubetenksomhet eller en «det jeg ikke vet har jeg ikke vondt av» innstilling. Men det er lov å tenke før man kjøper, og kanskje sette andre levende veseners ve og vel foran sitt eget velbefinnende og utseende litt oftere. Og det er også lov å si sin mening! I dag har omtrent alle foretak en facebook side, så klikk deg inn og si din mening! Sånn! Der fikk jeg sagt det også:)