Grazie

«Non c’è vergogna», sier italienerne ofte. Det kan oversettes med vårt uttrykk «eier ikke skam». Og det brukes svært ofte om politikere. At Matteo Renzi startet en regjeringskrise mitt i en pandemi er vel ikke annet enn nettopp det. Skammelig.

Giuseppe Conte, som har loset Italia igjennom dette forferdelige coronaåret, forlot Palazzo Chigi i Roma i dag. Til varm applaus fra sine medarbeidere. Han har hatt sine motstandere. Men hadde støtte fra mange. Han snakket på en måte som folk forsto. «Endelig en politiker som gjorde at jeg var stolt av å være italiener». «Italia fortjente ikke en mann som han». «En mann med klasse!». «Human og ydmyk», er ord som går igjen i kommentarene på sosiale medier . Og mange sier ganske enkelt «Grazie!».

Ikke vet jeg om han trakk et lettelsens sukk i dag, eller om han syntes det var et nederlag. Jeg for min del syntes det var trist. Italia trengte en mann som han. Han fremsto som et godt eksempel, og DET er mangelvare i Italiensk styre og stell.

Den nylig utnevnte statsministeren Draghi har nå valgt sine regjeringsmedlemmer. Så får vi se hvor lenge den gjengen varer..

Lunedi

Mandag. Ny uke, og ny måned. Vi har rykket opp til gul zone. D.v.s at vi på nytt kan drikke kaffen vår på bar, restaurantene har åpent frem til kl. 18, og vi kan reise ut av kommunen uten gyldig grunn. Mens prosentandelen positive tester var 1,4 i Norge i uken som gikk, var den 5,4 her i går. Så vi får se hvor lenge det varer.

Dagen så ut til å bli fin værmessig, men nå øser det ned. Men litt sol er bedre enn ingen.

Jeg startet dagen med en tur til vetrinæren, for å hente en resept. Og gikk snarveien. Langs stranden.

Langs strandpromenaden står det flere av disse vektene. Usikker på om de fortsatt virker. Men fine er de.
På vei til vetrinæren. Til høyre ved treet.
På vei tilbake fra vetrinæren.

I disse dager

Lenge siden sist. Nå kan jeg iallefall ikke skylde på at jeg ikke har tid. For er det noe jeg har om dagen så er det nettopp det. Det er rare dager. Jeg har mistet oversikten både over hvilken dag det er, og hvor lenge det er siden livet var normalt. I begynnelsen hadde jeg mange planer for karantenesysler. Vaske kjøleskapet, rydde i sokkeskuffen, legge opp den buksen, sy noen nye putetrekk, osv. Jeg har fortsatt mange av den til gode. De fleste har blitt erstattet med «kanskje jeg heller skal spise litt».

Den første gangen jeg var ute og handlet etter lockdown, var helt surrealistisk. Å måtte fylle ut et skjema før man forlater sitt eget hjem ! Og jeg følte meg nærmest som en kriminell som kjørte til Lidl, og ikke til nærmeste supermarked, som vi blir oppfordret til å gjøre. Med sirlig skrevet handleliste (noe jeg ellers aldri har), prøvde jeg å være så kjapp som mulig, slik at de som sto pent i kø utenfor skulle få komme inn raskest mulig. Jeg dro inn et dypt drag av frisk luft når jeg kom ut fra butikken. Tror nærmest at jeg holdt pusten innimellom reolene. Ikke nødvendigvis fordi jeg var redd for smitte. Men den var noe med stemningen, og konsentrasjonen for å finne alt jeg trengte, og samtidig holde avstand til de andre. «Ojsann det står to personer ved frysedisken, da får jeg stå her borte å vente litt.»

Men ettersom dagene går blir det jo en slags normalitet i det. Egenærklæring og idkort klart i vesken. engangshansker i lommen, og masken henger klar til bruk på speilet i bilen. Hvem hadde trodd.

Har du lyst har du lov, heter det. I disse dager er det mer, har du lov har du lyst. For ikke å snakke om har du ikke lov, har du enda mer lyst. Jeg leser om nordmenn som vil skifte adresse for å kunne feire påsken på hytta. Som valfarter til Sognsvann for å gå tur.

Ja, hva skal man si.

Fornuft er en blomst som ikke gror i alles hage.

Det er fortsatt dystre tall her i Italia. Smittetoppen forventes til uken. I går var vi oppe i  969 døde på 24 timer ! Mennesker som,hvis de er «heldige», får ta farvel med sine kjære på telefonen. Militærkortesjer som frakter kister til andre kommuner, fordi kapasiteten for lengst er sprengt. Kirker og lagerbygg med kister på rekke og rad, med kun et nummer som identifikasjon. Ingen blomster, ingen hilsner og ingen pårørende.

Fortsatt  leser jeg at folk gnåler om at dette ikke er værre enn en vanlig influensa, og at man ikke snakker om hvor mange som dør av DET hvert år. I en av de hardt prøvede kommunene i norditalia, har det dødd like mange mennesker hittil i mars, som det gjorde til sammen i hele fjor. Det sier vel alt.

Jeg er ganske imponert over hvordan Italia har taklet situasjonen. Både regjeringen og innbyggerne.  Italienerne er et sosialt folkeslag, og det er vel heller ikke til å stikke under en stol at de har et noe avslappet forhold til regler… Ja, det sier de selv også. Joda det har blitt skrevet ut en del bøter til folk som beveger seg ute uten gyldig grunn. Men stort sett holder folk seg hjemme, og respekterer restriksjonene.

I et land med et svært tungrodd byrokrati, og hvor ting vanligvis tar lang tid, blir det opprettet nye sengeplasser på sykehusene hver eneste dag. Tilsammen flere tusen på landsbasis. Og det har blitt ansatt mye helsepersonell.

«Vi er alle i samme båt», sies det ofte om dagen. Det er vel en sannhet med modifikasjoner. Selv er jeg heldig som bor i en kommune hvor det foreløpig bare er påvist 16 smittede. Mens andre kommuner, har mange hundre. Vi bor i et hus som ligger landlig til, og vi kan være litt ute samtidig som vi er hjemme. Mens andre bor i små leiligheter uten engang en balkong. Vi har heller ingen barn i skolealder som skal fjernundervises og underholdes. Det tok oss riktignok litt tid å få min samboers 20 år gamle sønn til å forstå alvoret i situasjonen, men heldigvis har han innsett at ALLE må holde seg hjemme. Noen har allerede mistet jobbene sine. Noen hadde kanskje ikke noen jobb fra før av, men levde fra hånd til munn av svarte strøjobber. Mens noen er heldige, og  trenger ikke å bekymre seg for det økonomiske i det hele tatt. 

Jeg prøver så godt jeg kan å ta en dag av gangen, og tenke positivt. Men jeg føler til tider at jeg har en optimist på den ene skulderen og en pessimist på den andre. Det er litt som å lese avisene i disse dager. De har vel aldri vært så schizofrene som nå. Man skal ikke ta sorgene på forskudd, men kanskje ikke gledene heller. Etter fjorårets store utgifter etter tornadoen, var jeg glad for at årets økonimiske situasjon så ut til å bestå  mer av pluss enn minus.

Pessimisten sier «du kunne neppe  ta mer feil». Mens optimisten sier at til sommeren «har vi stått han av.»

Det blir som det blir. Jeg heier på optimisten.

Ta vare på dere selv, og på andre. Ciao

 

Burian 

De lærde strides. Var det Burian fra de sibirske stepper, eller var det kald luft fra polarområdene som sveipet over oss?. Samme for meg, kaldt var det uansett. På tampen av februar ble det skikkelig vintervær. Jeg regner med at de fleste har sett bilder av Roma dekket av snø. Også i Napoli har snøen dalt ned. Kaos i all trafikk, stengte skoler og kontorer.

Det kan jo virke litt komisk for en nordmann, at litt snø kan forårsake så mye styr. Men når man hverken er forberedt eller er vandt til snø og kulde, kun har sommerdekk og dårlig med oppvarming innendørs, så blir det gjerne slik.

Da P skulle på jobb forleden morgen, måtte han klatre over porten fordi låsen hadde frosset fast. Og bilen maste om fare for glatte veier. Det er ikke (heldigvis) hverdagskost.

Her i Terracina snødde det også litt, men den la seg kun oppe i høyden.

img_9999
Ikke så mye annet enn kaktusen som minner meg på at jeg bor på sydligere breddegrader.

 

Snø i høyereliggende strøk..

Nå er mars i gang. «Den gale måneden», som man kaller den her. Det er «mye vær» i vente..

 

Fyr og flamme

Jeg har vanligvis ikke problemer med å sovne om kvelden, men i går ble jeg liggende en stund og stirre ut i mørket. Fra gamlebyen hører jeg lystig musikk fra et korps som holder konsert. Jeg kjenner lukten av røyk fra de åpne vinduene og ute daler hvite fnugg av aske ned fra himmelen. For ikke mange kilometer unna brenner det.

Det er knusktørt i fjellene rundt Terracina. Det har knapt kommet en regndråpe de siste månedene. Og temperaturene har vært oppunder 40.

Mandag startet canadair flyene og brannslukningshelikopterene å fly i skytteltrafikk fra havet, til fjellsidene bak oss. Så var det altså på+n igjen. Det skjer hvert år. Oppe på Monte Leano kunne man se flammene bre seg. Få timer senere brant det også i furuskogen på motsatt side av fjellet.  Utpå dagen i går, onsdag, ble det endelig stille. Så hadde de endelig klart å slukke.

Men i går ettermiddag kunne man på nytt se kraftig røyk stige mot himmelen. Hvor fra? Er det monte Giove? Teoriene om hvor det brant var mange. Også vår sone La Delibera.

Det brant inne ved steinbruddet litt lenger inn i dalen. Men når jeg kjørte hjem fra stranden, kunne jeg se to små lys også oppe i en annen åsside. Flammer.

Utover kvelden fikk vi flere telefoner fra venner som lurte på om alt var ok her. For på facebook florerte det av versoner om hvor det brant, og hus som ble evakuert. Også i vårt  nabolag. Og nede fra sentrum kunne det se ut som om brannen var rett bak oss. Over åskammen her vi bor, kunne vi se lyset fra flammene.

Heldigvis var det ikke så nærme som det kunne se ut som. Det var lenger unna enn det jeg fryktet. Men nærmere enn hva Piero håpet.  Nok til at man kjenner på uroen.

Vi tok oss en tur med bilen for å se eksakt hvor det var. Å se flammene som spiser opp skogen, bre seg over stadig flere og større områder, og nærme seg faretruende husene til folk man kjenner, er et uhyggelig syn. Men å vite at det finnes mennesker derute som for egen vinningsskyld, setter andre menneskers hjem og liv i fare er desto uhyggeligere. For brannene er uten tvil påsatte. Måtte det gå dem ille..

Det er en ny dag. Solen skinner fra blå himmel. Gresshoppene synger i gresset, og over hodet mitt flyr er fly i skytteltrafikk..

Nok nå..

Jeg hadde håpet at 2017 skulle bli et bedre år for verden og Italia. Det har ikke begynt bra.
Siden de kraftige jordskjelvene som ødela livene til så mange spesielt i regionen Abruzzo i høst, har det vært registrert mange tusen mindre skjelv i området. Omtrent ett hvert fjerde minutt..
Så kom vinteren, snøen og kulda. Metervis med snø både der, og i regioner der vintrene vanligvis er snøfrie. Grønnsaks-og fruktavlinger er ødelagt, og mange husdyr har ikke fjøs å varme seg i. Mange byer mangler strøm og vannn og er isolerte av enorme snømengder.

Så på onsdag ble det meldt om nye kraftige skjelv i området som allerede er så hardt rammet. Heldigvis ble det ikke meldt om personskader. Men en kritisk situasjon blir enda mer kritisk, når man bør forlate hjemmene sine, men ikke kommer seg noen vei pga all snøen. De som fortsatt har et hjem da.

Samme kveld gikk snøraset. Et hotel ble begravd under snømassene. Redningsmannskapene gikk i flere timer på ski for å komme frem til hotellet der 30 mennesker ble meldt savnet. Håpet om å finne noen i live var ikke stort.
Det er bare trist, trist og trist.

Her i Terracina er vi heldige. De fleste merket ingenting til skjelvene. Det har ikke snødd så mye som et fnugg. Det er kaldt, men det kan vi leve med. Vi har både strøm og vann. Jeg sier som min mamma så fint sa det igår. Man blir jo bare så takknemlig for at man har det så bra.

I går da jeg satt på min faste «tur med hunden, filosoferer over livet sten», så fikk jeg øye på disse.




De er i allefall et tegn på at vi går mot varmere tider, og med det litt færre utfordringer for de som bor i de utsatte områdene.

Rett før jeg begynte å skrive dette kunne det meldes om at 6 mennesker er blitt reddet ut i live fra det nedgravde hotellet, og at de har fått kontakt med flere som befinner seg der. Så var og er det altså håp alikevel. Kanskje er det håp for et bedre 2017 også. For det er nok nå.

Historie

Terracina er full av historie fra mange tidsepoker. Foruten det du kan se, kan man jo bare lure på hvor mye som fortsatt befinner seg under føttene våre.
For  noen år siden da det ble bygget et nytt supermarked rett nedenfor gamlebyen, dukket ruinene av en romersk villa opp der parkeringsplassen skulle ligge. Da de begynte å grave for å pusse opp Piazza Domitilla for et par år siden, fant de restene av en sisterne fra romertiden. For få dager siden fant de en romersk statue da de begynte å grave ved posthuset i sentrum. Diana, jegernes og kvinnenes beskytter. Mangler noen biter her og der, men så er hun jo tross alt over 2000 år gammel.

Bildet har jeg lånt fra ordførerens facebookside.

Brrr

Først og fremst GODT NYTT ÅR! Med det nye året kom også vinteren. «Nå er det vel nesten som hos deg» sier italienerne. Om natten kryper gradestokken ned på minussiden. Bilen starter noe motvillig om morgenen og vannet i skålene som står ute har fryst til is. «Dette er da ingenting» svarer jeg.. Trenger jo ikke å røpe at jeg er blåfrossen på tærne og går med tre lag under jakken…
I fjellet lenger inn i landet er enkelte småbyer isolerte pga av all snøen som har falt, og folk anbefales å holde seg hjemme. Her er man ikke forberedt på denne typen vinter, og det blir fort krisestemning.
Det kan jo virke litt komisk for en nordmann. Men med hus som ikke er isolerte, sommerdekk og skoler uten varme som fungerer, er det lett å forstå at kulda byr på utfordringer.

At det noen ganger nesten er varmere ute enn inne er ganske normalt. De siste nettene har vi sovet med to dyner og jeg kler nærmest på meg under dem når morgenen kommer. Her er det ikke snakk om å tasse barbent ut på kjøkkenet for å sette på kaffen om morgenen. Joda det er fint med årstider. Men tre hadde holdt i massevis for min del. Vår du skal være hjertelig velkommen!

Min nesevarmer.

Jordskjelv

I går var det konsert på domkirkeplassen i gamlebyen. Konserten var dedikert til de som ble rammet av det kraftige jordskjelvet som var for noen uker siden. Og for å minne om at det pågår en innsamlig av penger til de berørte. Terracineserne hadde møtt opp mannsterke, og det var leven og røre. Barn som sparket fotball, ungdommer som skrålte og summing av stemmer.
Tilstelningen startet med et minutts stillhet. Alle reiste seg og det ble stillere enn jeg hadde trodd var mulig med så mange til stede. Det gjorde inntrykk..
Til tross for en tragisk hendelse er det godt å se hvor mange Italienere som har mobilisert seg for å hjelpe. Enten det har vært ved å samle inn mat, klær og penger, eller å tilby fysisk hjelp.

Jeg sto opp morgenen den 24. august til meldinger fra folk hjemme i Norge som hadde hørt om jordskjelvet, og som spurte om alt var bra med oss. Jeg tenkte «Å nei og hvor».. Vi hadde ikke merket noen ting, men i løpet av dagen snakket jeg med flere som hadde våknet av at sengen ristet. Store deler av Italia hadde merket jordskjelvet. Fra Bologna i nord til Napoli i sør. Skjelvet hadde sentrum i et av områdene som kalles risikosone 1. Altså et område med høy risiko, og forekomst av jordskjelv. Jeg har det store skjelvet i Aquila 2009. friskt i minne.
 Jeg bodde på den tiden i sjette etasje på et hotell i utkanten av Roma, pga av jobben. Det var natt til mandag og P var på besøk.
Jeg våknet først, av at sengen rugget taktfast fra side til side Jeg skjønte med en gang hva det var.
P var noe mer forfjamset..jordskjelv?? Jeg sto opp og stilte meg i døråpningen, som jeg mener jeg har hørt at man skal gjøre. Jeg rakk vel ikke å bli så redd, og det var jo ikke sånn ramle ut av sengen kraftig, men det var en veldig rar opplevelse. Gulvet og møblene skal jo liksom ikke røre på seg. Men det som gjorde mest inntrykk var nok lyden. En dyp dunkende lyd,som om jeg hørte alle hotelles møbler vugge fra side til side. Så fort det var over gikk vi til vinduet. trafikken på motorveien gikk som normalt og alt var som det skulle. Bortsett fra vannet i svømmebassenget som skvulpet over kantene.
I dagene som fulgte kjente vi også noen etterskjelv. men de var over nesten før jeg rakk å tenke «her kommer det igjen».

Heldigvis ligger ikke Terracina i en sone hvor det er stor sannsynlighet for jordskjelv. For det er lett å tenke seg når man går gjennom gamlebyen, med bygninger fra så langt tilbake som middelalderen, hvorfor et slikt skjelv gjør så stor skade. Også derfor gjør disse jordskjelvene ekstra inntrykk når man bor her.

Past and present

er en utstilling som pågår i det ganske så nyåpnede museet i gamlebyen. Utstillingen ble åpnet med taler holdt av museumsdirektøren, ordføreren og den norske ambassadøren. Hva han gjorde der? Jo utstillingen består nemlig av verker laget av tre norske kunstnere. Mona Lalim, Marian Heyerdal og Ole Lislerud. Ordføreren sa så fint at vi nordmenn i Terracina ikke lenger regnes som turister, eller gjester men som venner, og at vår tilstedeværelse er veldig positiv. Ja vi lærer visst til og med Terracineserne litt god oppdragelse… Museumsdirektøren derimot hadde visstnok fått erfare hvor mye nordmenn drikker, og var litt sliten etter den foregående kveldens middag…

Kunst er så mye og sikkert øyet som ser, så jeg skal ikke prøve meg på noen anmeldelse..

Lokaltv var også på plass. Og mens jeg tørket svetten som værst (det var nemlig veldig varmt i dette rommet) oppdager jeg at kameraet er rettet mot meg. Og ja, jeg har blitt observert på TV.

Installasjonen til Marian Heyerdal symboliserer vannet som ble drenert fra sumpene i området, og er laget spesielt for denne utstillingen i Palazzo della bonifica. Fargene er inspirert av maleriene på veggene.
Installasjon av Marian Heyerdal.