Grazie

«Non c’è vergogna», sier italienerne ofte. Det kan oversettes med vårt uttrykk «eier ikke skam». Og det brukes svært ofte om politikere. At Matteo Renzi startet en regjeringskrise mitt i en pandemi er vel ikke annet enn nettopp det. Skammelig.

Giuseppe Conte, som har loset Italia igjennom dette forferdelige coronaåret, forlot Palazzo Chigi i Roma i dag. Til varm applaus fra sine medarbeidere. Han har hatt sine motstandere. Men hadde støtte fra mange. Han snakket på en måte som folk forsto. «Endelig en politiker som gjorde at jeg var stolt av å være italiener». «Italia fortjente ikke en mann som han». «En mann med klasse!». «Human og ydmyk», er ord som går igjen i kommentarene på sosiale medier . Og mange sier ganske enkelt «Grazie!».

Ikke vet jeg om han trakk et lettelsens sukk i dag, eller om han syntes det var et nederlag. Jeg for min del syntes det var trist. Italia trengte en mann som han. Han fremsto som et godt eksempel, og DET er mangelvare i Italiensk styre og stell.

Den nylig utnevnte statsministeren Draghi har nå valgt sine regjeringsmedlemmer. Så får vi se hvor lenge den gjengen varer..

Middagstipset

Gino lager mat med «passione»! Dessuten er han supersjarmerende, og snakker engelsk med en fantastisk italiensk aksent.Gino er fra Torre del Greco litt utenfor Napoli, og er kokk på engelsk frokosttv. Jeg har pløyd meg igjennom en hel haug med youtubevideoer,der han kokkelerer og strever litt med det engelske språket. Jeg har fått inspirasjon til å prøve noen nye oppskrifter, og ikke minst kommet i godt humør. Bare se selv.

Vivian..som Viviana, men uten a på slutten

Det er ikke alltid så enkelt det der med navn, når man flytter til et annet land. For min egen del trodde jeg at det skulle gå greit . Vivian. Det uttales som det skrives. Det er ganske internasjonalt. Ja, det brukes her i Italia også, men da med en a på slutten. Altså Viviana.

Jeg tok feil. Da jeg jobbet på H&M, sa de fleste Vivien. Greit det. Men når sjefen min spurte om han kunne kalle meg Viviana, var jeg streng og sa nei. Jeg heter jo ikke det, og nei det ER ikke vanskelig. Så han kalte meg Vivianita..

Min svigermor sa «jeg husker aldri hva du heter», selv om jeg på det tidspunktet hadde bodd her i fem år. Vel, det er mulig det var viljen det sto på der…

«Ah Miriam !» sier noen. «Nei Vivian sier jeg. Som Viviana, men uten a på slutten.»

«Ah Livian !» Sier andre. «Nei Vivian sier jeg. Som Viviana men uten a på slutten.»

For noen uker siden var jeg hos gullsmeden, for å få fikset på en gammel ring. Ringen skulle sendes vekk, og ble puttet i en liten pose. «Hva er navnet ?»sier gullsmeden. «Vivian» sier jeg. «Hva ?»» Vivian.» Livian skrev han. «Nei VIVIAN. Som Viviana men uten a på slutten.» Han klusset over Livian, og skrev på nytt. «Slik?» Jeg tror det sto Lidia. «JA», sa jeg… Er det så farlig… Jeg gadd ikke mer. Jeg trodde dessuten at han kom til å huske meg når jeg kom tilbake. Jeg har vært der før, byen er forholdsvis liten, og det er ikke slik at folk renner ned dørene der.

Jeg måtte tilbake tre ganger før ringen var klar. Og hver gang fikk jeg spørsmålet jeg håpet jeg ikke skulle få. «Hva heter du?»  Og hver gang svarte jeg Lidia. Det ville helt klart vært enklere. Lidia, og ferdig med det.

 

HOW TO BE ITALIAN • 20 Rules Italians never break

Noen synes det er helt geit å være veldig turist, mens andre gjerne vil være som lokalbefolkningen, når de er utenlands. Uansett, så er det ikke så dumt å sette seg litt inn i skikk og bruk,når man skal reise til et annet land. Mindre misforståelser, og kanskje får du et bedre opphold også. Se,lytt og lær.

Hit by air

Jeg gikk for få dager siden inn i mitt tiende år som norsk i Italia. Jeg fikk også for få dager siden min tredje forkjølelse på et halvt år. Det er bare å innse. Jeg begynner å bli italiensk.
Jeg pleide å tenke at det er da svært så sensible de er disse italienerne. Halsevondt og feber året rundt, og smerter i organer jeg knapt vet hvor befinner seg, og enda mindre visste at man kunne ha smerter i.
Og det meste har en årsak. Det kan treffe deg hvor som helst og når som helst, og italienerne frykter det som pesten. Colpo d’aria. Et slag av luft. Eller trekk, på godt norsk.
Halsevondt, stiv nakke, hodepine, smerter i nyre og lever, ja t.o.m akutt behov for et toalett.
COLPO D’ARIA. Googler du det kan du lese side opp og side ned om hva det er, hvordan unngå det, hvordan du vet at du har blitt truffet av det, og ikke minst hva du skal gjøre hvis det har skjedd.

Onkel nede i gata sverger til ulltrøyer. Hele året. Svigermor påstår hardnakket at man burde bruke skjerf. Hele året.
 Da jeg tok bussen til jobben i Latina, moret jeg meg over mine medpassasjerer som flyttet seg hvileløst rundt i bussen for å finne det perfekte setet sommerstid. Ikke for varmt, men for all del ikke i nærheten av et åpent vindu. Var det noe galt med airconditionen som gjorde at den ikke kunne reguleres, ble det fullt opprør. At bussjåføren snakket i telefonen på hele reisen, eller skravlet med en bekjent som satt på dashbordet, var derimot helt greit. Et sted går tross alt grensen.

Så det er jo ikke rart at jeg føler meg litt pjusk. Jeg sitter ved pc’n, ved siden av balkong døren, og kjenner at jeg er iskald på den ene siden. Jeg tenker også at det er et under at jeg har overlevd 35 år i Norge, som vel trygt kan kalles et trekkfullt land….
Tror du jeg overdriver? Å nei les bare.her . Og bare for å ha sagt det.. jeg kom over artikkelen etter at jeg hadde skrevet innlegget.

Du skal ikke tro..

alt du hører. Iallefall ikke hvis du bor på et mindre sted. I Terracina kjenner alle alle. Det er iallefall det Terracineserne tror. Du skal ikke gjøre mye før det blir en historie av det. Og når de ser nye ansikter stilles det mange spørsmål. Hvem er det? Hva gjør hun/han her? Og hvorfor? Jeg tar de fleste historier jeg hører med en klype salt. Eller jeg deler dem på to. Noe er sant og resten er sikkert funnet opp. Eller jeg tror ikke på dem i det hele tatt. Det er ikke uvanlig å høre svært forskjellige versoner av samme historie. Jeg har t.o.m hørt historier om meg selv, som er ganske festlige…

Kanskje er livet litt kjedelig. Og istedenfor å gjøre det litt mer spennende, så finner de på de rareste ting med andres. Kanskje misforsto man, kanskje hører man dårlig og litt kunstnerisk frihet må jo være lov?

Jeg er er ikke så opptatt av hvem som har skilt seg, eller hvem som har blitt sammen. Ei eller hvem som har hatt seg med noen de ikke skulle ha hatt seg med.( Hvem som har fått seg hund derimot, det er jeg nok mer en middels opptatt av..)

Du skal ikke tro alt du ser heller. Ikke engang det du ser med egne øyne.
Vi kjører gjennom gamlebyen, og forbi det lille huset med den store flotte hagen, med etasjer og trapp fra en svunnen tid. Inngangen til byen lå en gang her.

«Se!» sier jeg. «Agostino har fått seg hund». I hagen står det en hund. «Der er en til! Svære er de også. Så rart.. han bor jo ikke der. Kanskje de er på besøk. Den ene likner på den som de etterlyste eier til på Facebook. Men hvordan har den kommet seg inn der..?»  Og så har vi kjørt forbi, og jeg kan ikke se dem lenger.
Vi kjører forbi noen dager senere. «Se der er de!» sier jeg og myser. «Kanskje de skal holde vakt. Vakthunder.» Jeg myser litt til.

Sau. To sauer
Agostino har fått seg sau. De skal «klippe»  plenen. Plenklippere

Nonner til besvær..

Sakte men sikkert har nye vaner og andre typer utfordringer blitt hverdagsliv. Jeg tenker sjeldnere over at livet er anderleses nå enn det var da jeg bodde i Norge. Det skjer liksom umerkelig. Akkurat som et nytt språk har tatt mer og mer plass i hodet og blitt naturlig å bruke. Men av og til slår det meg at DENNE situasjonen hadde jeg nok ikke havnet i, i mitt «gamle» liv.

I nabobygget til min leilighet «casa Emma», i centro storico, ligger det et gamlehjem eller «casa di riposo»( hvilhjem) som det heter her. Stedet «drives»av katolske nonner, som visstnok kommer fra Fillipinene..I allefall i følge min gode nabo og vakthund Maria Vincenza. Det betyr at fra vinduene på hvilhjemmet høres det sang og bønn både tidlig..veldig tidlig og sent. Og det til flere av mine naboers fortvilelse og ikke minst vrede. MariaVincenza som hverken er spesielt dannet eller diskre, har prøvd seg på å brøle noen kraftsalver for å få dem til å holde tyst. Men uten hell. I.o.m at jeg vistnok i Vincenzas øyne er en problemløser, og allviter («Min sønn hjelper ikke til i heimen. Han gjør ingen verdens ting! Hvorfor er det sånn vivian??») så fikk jeg altså oppgaven med å gå å snakke dem til fornuft. Og med Vincenzas «du må si at her ferierer det NORDMENN!!!»,  rungende i ørene, gikk jeg avgårde.  Det skal sies at de gangene jeg har sovet i leiligheten min så har de ikke forstyrret meg nevneverdig, men jeg vil jo ikke komme på kant med naboene ( spesielt ikke Maria vincenza)  og dessuten kunne det jo tenkes at disse nonnenes noe falske sang og monotone bønn faktisk vekker mine gjester ved daggry.

Jeg ringer på og ber om å få snakke med ledelsen. Jeg blir tatt meget hyggelig imot av et par av hvilehjemmets mannlige beboere. «Buongiorno bella bionda!!» So far so good.
Jeg forklarer mitt ærend til en hyggelig jente som visstnok er daglig leder og som virker noe ovverassket over at nonnene er oppe før hanen galer. «Du skal få snakke direkte med dem» sier hun, og tar meg med til det som kanskje er sjefsnonnen. «Buongiorno»sier jeg. «Jeg representere naboene på den andre siden, altså vi som bor nærmest vegg i vegg. Det er flere som er svært opprørte over at dagene deres starter i tidligste laget med messe og sang».  Jeg vil jo ikke være den som bare klager og som ikke bidrar til løsning på problemet, så jeg sier. «Kanskje dere kan begynne litt senere? Lukke vinduene? Senke stemmene? Gjøre det i et annet rom som ikke vender ut mot oss?» Hun,sjefsnonnen, ser noe uforstående på meg,med hodet på skakke og et lite smil. Med et blikk jeg har sett før. Jeg har tross alt en svigermor som er jehovas vitne.. Det er det blikket som personer som er over middels religiøse ser på oss som er under middels religiøse med. og som betyr stakkars arme sjel.. Så sier hun: «Jaha..Men vi ber jo for deg også!»
Jeg tenker i mitt stille sinn at de nok bør konsentrere seg om MariaVincenza, som tross for å være kirkegjenger ikke har spesielt mye pent å si hverken om den, eller dens tjenere. Og med alle de stygge ordene…

Men jeg sier bare «jo takk men det er ikke nødvendig. Hvis jeg kan få et par timers ekstra ro om morgenen så er jeg fornøyd med det. Og dere er herved advart. Mine naboer er ikke så rolige og beherskede som meg..

Det ble tyst.

Heldigvis har ingen av mine gjester klaget. De syntes derimot at det var veldig morsomt at naboene er misførnøyde med bønn i tidligste laget, og andre syntes det var herlig italiensk å ha nonner så tett på…Så hvis du vil ta del i ekte italiensk hverdagsliv,.. Casa Emma, Via Sergio Galba nummer 25 er til leie. 3 rom og kjøkken. Havutsikt og nonner. Ja også Maria Vincenza da.

Ute på vift..

Jeg irriterte meg litt over at jeg ikke hadde noen nonnebilder jeg kunne bruke til innlegget. Men når jeg hadde inntatt dagens morgenkaffe.. Voila! Var bare å få tatt et bilde i full fart. Derav kvaliteten..

Språkkurs!


Kansje vi en gang for alle får en slutt på «brusjetta»!!

The art of eating

«Where else is a meal remembered with the same tenderness and passion usually reserved  for a lover? Where else is the subject of dinner (past, present and future) discussed at the breakfast table. In Italy of course» (Utdrag fra boken Italianissimo the quintessential guide to what italians do best.)

Jeg husker godt mine første lunsjpauser sammen med mine italienske kollegaer på H&M. Når vi samlet oss på pauserommet kom lunsjveskene/termoveskene frem fra skap og kontorer. de ble andektig åpnet og ut kom spisebrikke, bestikk intullet i serviett og div beholdere med de lekreste retter. Noen hadde både primo og secondo og frukt til dessert. Så gikk runden med spørsmål.  «Hva har du med deg i dag?» De færreste hadde laget maten selv, for mange bodde hjemme hos den flinkeste kokken av dem alle.  MAMMA. Så svaret var rett som det var «jeg vet ikke skal vi se..» så ble beholderen åpnet og innholdet beskrevet, gjerne med mors oppskrift på kjøpet.
Jeg hadde ingen lunsjbag. Men en frysepose med et par brødskiver intullet i aluminiumsfolie, som jeg hadde i vesken. Jeg kommer ikke til å glemme min kollega Davide fra Palermo som kikket på min noe tørre brødblings og sa» Er det det du har med deg til lunsj? Stakkars deg.. vil du ha litt av min?»

Vi spiste, snakket om ting vi hadde spist, skulle spise, skulle ønske vi hadde spist eller ikke spist. Hvordan det var laget, burde vært laget, eller hvordan mor den flinkeste kokken av dem alle ville ha gjort det. Og jeg husker jeg tenkte for meg selv, er det mulig å snakke så mye om spising…

Vel det var da. Sakte men sikkert sniker Italienernes kjærlighet for mat, spise den og lage den under huden på deg. Til og med når jeg er sammen med en norsk venninde som også bor her i Terracina så snakker vi om ting vi har spist, skal spise og hvordan man lager det.
 I skrivende stund står «il brodo di gallina» (hønsekraft) og putrer på komfyren, og det har den gjort i over en time allerede. I går fikk vi nemlig en halv nyslaktet høne, av tante nedi veien. Selv har jeg innført veto mot å ha noe som helst slags dyr som kan komme til å havne i en gryte. Og når jeg putter oppi hønsehodet som var pent innpakket i aluminiusfolie tenker jeg . Ja ja hun hade iallefall et godt og fritt liv så lenge det varte. (Selv hadde jeg aldri klart å velge ut hvilken høne som skulle bli brodo. Nei hun er jo så snill, og den er jo så morsom osv.En liten avsporing der..)
 Så før jeg hadde inntatt frokosten hadde jeg altså puttet alle ingrediensene  i gryta, og nå står den å putrer. Det blir tortellini og brodo til lunsj.

Italienerne er svært stolte av det italienske kjøkken. Du får ikke noe bedre. Og de fleste er eksperter både på hvordan det skal smake, og hvordan det skal lages, selv om de i realiteten ikke kan koke vann engang. De kan som regel ikke skjønne hvorfor man skulle ha et ønske om å spise noe annet, og utsagn som «jeg kunne tenke meg å spise meksikansk..»( uttalt av meg) blir gjerne møtt med utsagn som «hvorfor det?!»(italiener).

Og de har jo rett. Det er lite som slår retter fra det italienske kjøkkenet. Spise dem, lage dem OG prate om dem.

Tenk om alle høner kunne ha det slik!

Stilling ledig..

Ja så var byen uten ordfører. Igjen. Og det nå som det virket som om ting var på rett spor i en kommune som gikk konkurs for noen år siden. I det siste har vi sett en del positive forandringer og forbedringer i byen, som det hadde vært pratet om i årevis, men som det endelig ble gjort noe med. Han virket som en ålright fyr, og det er det langt fra alle politikere her som gjør. Kanskje det var nettopp det som var problemet. For han hadde ikke bare opposisjonen mot seg, men også noen av sine egne. Det antas at de var » kjøpt og betalt» av en president i et stort firma som mest sannsynlig kom til å miste en kontrakt med kommunen.
Det er ikke lett å forstå seg på den italienske politikken. Hvem som hører til hvor og som mener hva. Jeg lytter kun med er halvt øre når nyhetene ruller over skjermen. Det snakkes MYE om politikk, på «et språk» som vel knapt den vanlige italieneren i gata forstår.
Nå er «en vikar» på plass i kommunehuset.  Og så må vi vente til valget til neste år for å se hvem som er byen nye ordfører. Den avtroppede ordføreren stiller visst til valg igjen, for å ta «rotta på» de som dolket ham i ryggen. Så det er bare å følge med. Såpeoperaen ruller videre.

Nicola Proccacini. Visstnok kåret til en av Italias 10 mest sexy (nå eks) ordførere…