Primavera

Vår. Den har vært ganske så kald i år. Jeg har dratt ullgensere ut av skapet i nesten hele vår. På aprils siste dag føltes det som om sommeren hadde kommet, men dagen derpå, som forøvrig var åpningsdag for strandlivet, var det vått og grått igjen

Vi her i Lazio har rykket opp til gul sone. Barer og restauranter kan nå ha uteservering, og vi kan bevege oss rundt innen regionen uten gyldig grunn. Men portforbud mellom kl 22 og 05 gjelder fortsatt. Det har vi hatt siden i høst. At de ikke har innført det i Norge synes jeg er merkelig. Da hadde man kanskje unngått utendørsfestingen jeg leser om til stadighet. Det er sjelden jeg synes at Italia ligger foran Norge når det gjelder informasjon og organisering. Men under dette året med pandemi, synes jeg reglene har vært mye klarere her. Ofte strengere, og uten all « hvisomatte dersomatte», som det holdes på med i gamlelandet. For ikke å snakke om anmodningene om å følge anbefalingene.

Smittetallene her i Terracina har gått en del opp og ned. Akkurat nå har situasjonen blandt de mange inderne som bor her, og som jobber i landbruket, skapt bekymring. Men det har de siste par dagene foregått massetesting både her i byen, og i en nabokommune. Med stort oppmøte og godt samarbeid, skal visst smittesituasjonen være under kontroll.

Men tilbake til la primavera.

Spaserturene rundt i området her vi bor, blandt oliventrær og markblomster, er som balsam for en litt coronasituasjonsliten sjel. Det er ikke så bra for allergien, men det får stå sin prøve.

Til høsten blir disse til mandler.
Godt å ha et skyggefullt tre å sitte under. Minner meg om den lille oksen Ferdinand under korkeken..

Forrige søndag hang jeg meg med på en tur opp til madonnastatuen på Monte Leano. Statuen befinner seg 440 m.o.h., mens toppen av fjellet er noe over 600 m.o.h. Jeg hadde med meg Emma, og var litt usikker på om det var en for lang tur for henne. Etter å ha hatt et problem med to av tredeputene i lang tid, trodde jeg at formen skulle være så som så. Hun er jo dessuten en eldre dame. Men jeg tenkte at hvis det ble for slitsomt, kunne vi jo bare snu og gå ned igjen. Det kunne jo også være en unnskyldning hvis « ho mor» ikke orket å gå helt opp. Jeg hadde overhodet ikke trengt å bekymre meg. Hverken for Emma’s eller min egen form. Emma skulle på død og liv gå først i troppen, og svinset i sikk sakk hele veien opp. Jeg måtte nærmest tvinge henne til å hvile når vi kom opp. Og så var det bare å henge på, på vei ned igjen. Fin tur og nydelig vær. Piero var hjemme og kokkelerte. Vi hadde invitert et vennepar, som også var med på turen, til lunsj. Bønnestuing på ristet brød, og ost og salsiccia til forrett. Pappardelle med villsvin, som primo. Og Favettajordbær og kake til dessert . Jeg som trodde at Emma skulle være for sliten til en ettermiddagstur, tok feil igjen. Men etter all maten, var det greit å røre litt på seg. Alt i alt en strålende dag.

Brødrene Adessi og Emma, leder an.
Offergaver. Smykker, munnbind, ja til og med en truse..
La Madonna di Monte Leano. Hun ble plassert her i 1955.
Utsikt mot sør
Utsikt mot nord.
Smil!

Gennaio e febbraio

..gikk som en røyk. Hverdag og helg går i ett. Greit nok. Det går mot lysere tider på alle måter. Forhåpentligvis.

Coronamessig går det riktignok den veien høna sparker om dagen.

Januar startet på trist vis. Vi tok farvel med gode gamle Shaggy. Han ble nesten 16 år. Bortsett fra litt knekk i knærne når han skulle opp trappene, så var han frisk helt til det siste. Men så ble han brått veldig, veldig dårlig. Og det var det.

Shaggy var en sånn bekymringsløs type. Alltid klar for kos, når som helst, av hvem som helst. Sin sønn og samboer Red`s rake motsetning. «Personal space» brydde han seg overhode ikke om. Til spesielt Emma’s irritasjon. Hun satte ham på plass, men han var like blid.

Hver morgen hadde far og sønn en lang diskusjon om jeg vet ikke hva. Det hendte at de kranglet så busta føyk, for så å legge seg å sove sammen. Nå er det veldig stille, og det tar tid å venne seg til at de bare er tre.

Shaggy ble gravlagt oppe i olivenlunden. Så han er på en måte med oss fortsatt.

Vi hadde en del uvær i januar. Kraftig vind og høy sjø skylte søppel på land. Jeg ble med Terracina’s miljøparti, på en «ruskenaksjon» på stranda. En god gjerning , god trim, og frisk luft. Å se hvor mye mikroplast som befinner seg blant rusk og rask, var skremmende. Ingen tvil om at det er et stort problem.

Jeg tror det må være sitrusfruktår i år. Til tross for at våre appelsiner modnet veldig tregt denne vinteren, så var det mye frukt på treet, og vi har drukket ferskpresset jus hver dag i flere uker. Appelsin er dessuten veldig godt i salater. Spesielt sammen med fenikkel.

På san valentino pleier vi å gå ut og spise. I år ble dagen forbigått i stillhet. Restaurantene hadde åpent kun til lunsj, med det ble meldt om fulle hus. Vi tenkte at det var greit å holde seg hjemme.

Med fem firbente valentines, mangler det aldri på amore.

Vi hadde noen iskalde dager da værfenomenet Burian kom på besøk. Men så kom våren, og mandeltrærne sto i full blomst.

Vi høstet broccoletti. Og har fryseren full..

Og vi besøkte Nemi og Genzano di Roma. Litt miljøforandring gjorde godt.

Fields of gold

Siste sjans før broccolettiene jevnes med jorda. Og var det vakkert sist, så var det enda vakrere nå, når så og si alle knoppene har sprunget ut.

Det er lett å glemme at vi er midt i februar når biene surrer, og du befinner deg midt i en blomstereng.

Hvor ble det av Piero? Å jeg ser deg nok!

Grazie

«Non c’è vergogna», sier italienerne ofte. Det kan oversettes med vårt uttrykk «eier ikke skam». Og det brukes svært ofte om politikere. At Matteo Renzi startet en regjeringskrise mitt i en pandemi er vel ikke annet enn nettopp det. Skammelig.

Giuseppe Conte, som har loset Italia igjennom dette forferdelige coronaåret, forlot Palazzo Chigi i Roma i dag. Til varm applaus fra sine medarbeidere. Han har hatt sine motstandere. Men hadde støtte fra mange. Han snakket på en måte som folk forsto. «Endelig en politiker som gjorde at jeg var stolt av å være italiener». «Italia fortjente ikke en mann som han». «En mann med klasse!». «Human og ydmyk», er ord som går igjen i kommentarene på sosiale medier . Og mange sier ganske enkelt «Grazie!».

Ikke vet jeg om han trakk et lettelsens sukk i dag, eller om han syntes det var et nederlag. Jeg for min del syntes det var trist. Italia trengte en mann som han. Han fremsto som et godt eksempel, og DET er mangelvare i Italiensk styre og stell.

Den nylig utnevnte statsministeren Draghi har nå valgt sine regjeringsmedlemmer. Så får vi se hvor lenge den gjengen varer..

Til leie

«Har du vært oppe i leiligheten ?» spør nabo Vincenza. « Ja», sier jeg. « Hva har du gjort der?» sier hun. Vincenza spør mer enn ti vise kan svare. Det er ingenting hun ikke synes det passer seg å spørre om.

Hva jeg har gjort i leiligheten? Ingenting. Jeg liker å sitte der. Ta meg en kopp kaffe. Se på utsikten. Filosofere. Det er «un passa tempo». Et tidsfordriv.

Hvordan blir sommeren? Til tross for at jeg ikke kom igang før uti juli med utleie i 2019 ( p.g.a. takleggingen etter tornadoen), så hadde jeg fullt belegg helt til oktober. Jeg hadde sett for meg et godt utleieår i 2020, men det gikk jo som det gikk. Rett i toaletten.

Vel. Det er som det er, og det blir som det blir. Men det er lov å håpe.

Lunedi

Mandag. Ny uke, og ny måned. Vi har rykket opp til gul zone. D.v.s at vi på nytt kan drikke kaffen vår på bar, restaurantene har åpent frem til kl. 18, og vi kan reise ut av kommunen uten gyldig grunn. Mens prosentandelen positive tester var 1,4 i Norge i uken som gikk, var den 5,4 her i går. Så vi får se hvor lenge det varer.

Dagen så ut til å bli fin værmessig, men nå øser det ned. Men litt sol er bedre enn ingen.

Jeg startet dagen med en tur til vetrinæren, for å hente en resept. Og gikk snarveien. Langs stranden.

Langs strandpromenaden står det flere av disse vektene. Usikker på om de fortsatt virker. Men fine er de.
På vei til vetrinæren. Til høyre ved treet.
På vei tilbake fra vetrinæren.

Ut i bakgården

Etter en periode med mye regn, er det deilig å kunne være ute i solen og olivenlunden igjen, uten å bli våte og leirete. Trodde jeg…

Emma leder an, og pus henger på slep. Emma som har fått «sauepels» etter at hun ble sterilisert, synes fort at det blir varmt. Så da hun fant seg en skikkelig vannpytt på en knaus, la hun seg likegodt oppi den.

Til tross for at det er ganske så kaldt og surt om dagen, så har det begynt å blomstre litt her og der. Det hjelper på humøret i disse tider.

Desember

Siste innspurt av 2020. Det store spørsmålet for mange var «hva får vi lov til å gjøre i julen og på nyttårsaften«. Det ble en rød jul for hele Italia. D.v.s. portforbud og egenerklæring slik som vi hadde under lockdown i vår. Julaften og nyttårsaften feiret vi derfor i tosomhet. Feire er kanskje å overdrive..vi spiste litt mer en normalt. På pynte og gavefronten ble det en jul ekstra ekstra light. Og det var for min del passende i år. Piero er oppvokst med en mamma som er jehovas vitne, og som derfor ikke feirer jul, så han har ingen juletradisjoner.

Apropos svigermor.. hun fikk bokstavlig talt julen tredd nedover ørene i år. På hjemmet der hun bor startet de feiring og pynting tidlig, for å veie litt opp for at de ikke kunne motta besøk fra familie. Så vi fikk videoer der de lagde julegaver og pynt med blinkende nisseluer på hodet. Svigermor inkludert.

Jeg klarer ikke å la være å tenke at DET er skjebnens ironi. Vi har hatt utallige, ufrivillige ( for min del) diskusjoner om tro, og ikke minst om å dytte sin egen tro på andre…

Ellers var desember måneden hvor jeg måtte melde meg arbeidsledig. I Lazioregionen er ledigheten nå på over 11 prosent, så jeg forventer ikke å få tilbud om jobb fra arbeidskontoret. Men man vinner jo heller ikke i Lotto uten å spille, så da så.

«Dette blir en bra dag», tenkte jeg da den starte med den flotteste regnbuen jeg noengang har sett. Det ble derimot en dag i kø, i pøsende regnvær. Ettersom man kun slipper inn en person om gangen en del steder, så sto jeg i kø utenfor posten, i kø utenfor banken, i kø utenfor telefonibutikken, og til slutt en time i kø utenfor anagrafe kontoret, for å få mitt nye ID-kort.

Gilda og Stella bak enmetersavstandstreken. Regler er regler.

Cappuccino og cornetto til frokost, fordi jeg fortjener det. Gilda og Stella jobber som smulespisere på min stamfrokostbar.

En smule her og en smule der har satt seg rundt midjen på Gilda.

Gamlebyens største sjarmør og jeg, slår alltid av en prat når vi treffes.

Mye på hjertet i dag..

Så ble det jul. Enten man ville eller ikke..

Høst

Så var sommeren over. Til tross for at vi fortsatt har mange fine dager i vente, så er den ubønnhørlig over.  Høsten kom i slutten av september med plaskende regnvær. Det hadde vært meldt regn i flere uker, men dråpene kunne nærmest telles på fingrene. Det var den store snakkisen. «Når kommer regnet? Idag? Det er meldt regn i morgen Å, nei det regner ikke her i Terracina.»  Det er en kjent sak at regnet ofte passerer rundt Terracina. Så mens det har buldret og blinket i fjellene bak byen, har solen skint hos oss.

Det er ikke bare været som melder om høst. Kroppen sier også sitt.  Når leggene har begynt å flasse, og jeg begynner å bekymre meg for alt håret i sluken etter  hver hårvask. Da..»Same procedier as last year, same»…osv,

Naturen jubler mest sannsynlig. Appelsintreet vårt hadde krøllet sammen bladene. og olivenene som vi snart skal høste, begynte å ligne på rosiner. Vi bekymrer og også for skog og gressbrann om sommeren. Inneklemt mellom to olivenlunder som er overlatt til seg selv, med masse tørt høyt gress, busk og kratt.skal det ikke mer enn en gnist til. Et par netter har jeg stått opp fordi jeg syntes at jeg luktet røyk. Det var heldigvis falsk alarm.

En annen som er glad, er mannen i huset. Han kan ikke fordra sommeren. Å jobbe fysisk utendørs når gradestokken ligger konstant på tretti pluss, og luftfuktigheten er  høy. det er ikke for pyser. Og alt av vedlikehold og små prosjekter vi har her hjemme blir satt på vent. Dessuten blir svigermor HELT slått ut av varmen, og det byr selvsagt på bekymringer og utfordringer både for oss og de som tar seg av henne til daglig.

Selv synes jeg alltid at det er litt vedmodig at sommeren er over.  Til tross for at jeg nok ikke er av de som takler varmen best jeg heller. For den tar faktisk på.  Svette i STRIE strømmer, dårlig søvn og lavt blodtrykk. Noen dager er det absolutte høydepunktet en kald dusj, og å ligge langflat på sengen med vifta på. Det er litt deilig å finne frem olabuksa igjen, og å kunne dra over seg dynen om natta. Det er en blanding av Endelig! og jeg gleder meg allerede til neste sommer.

Ettermiddagstimene på stranda,til solen går ned, fordi det er for varmt å være hjemme. Avkjølende bad. Litt liv og røre, etter en stille vinter. Suse avgårde bak på en scooter på varme netter. Shorts og t-skjorte. Barbeint i skoene.

Men nå skal jeg glede meg over høsten. Vi skal høste oliven. Moro i begynnelsen, og veldig glad når det er over. Jeg skal ta fatt på noen små prosjekter i leiligheten min, som jeg måtte sette på vent når vi ble tatt av vinden i fjor. Jeg skal endelig til Roma igjen! Spise mat og lage mat. Lysten til begge deler forsvinner litt med varmen.

Og så skal jeg se tilbake på en fin sommer. Med hyggelige besøk, middag under åpen himmel. lange bad i havet og sol og atter sol.

Snart klare til høsting.

 

Burian 

De lærde strides. Var det Burian fra de sibirske stepper, eller var det kald luft fra polarområdene som sveipet over oss?. Samme for meg, kaldt var det uansett. På tampen av februar ble det skikkelig vintervær. Jeg regner med at de fleste har sett bilder av Roma dekket av snø. Også i Napoli har snøen dalt ned. Kaos i all trafikk, stengte skoler og kontorer.

Det kan jo virke litt komisk for en nordmann, at litt snø kan forårsake så mye styr. Men når man hverken er forberedt eller er vandt til snø og kulde, kun har sommerdekk og dårlig med oppvarming innendørs, så blir det gjerne slik.

Da P skulle på jobb forleden morgen, måtte han klatre over porten fordi låsen hadde frosset fast. Og bilen maste om fare for glatte veier. Det er ikke (heldigvis) hverdagskost.

Her i Terracina snødde det også litt, men den la seg kun oppe i høyden.

img_9999
Ikke så mye annet enn kaktusen som minner meg på at jeg bor på sydligere breddegrader.

 

Snø i høyereliggende strøk..

Nå er mars i gang. «Den gale måneden», som man kaller den her. Det er «mye vær» i vente..