Castel Gandolfo

Vi hadde tenkt å ta oss en biltur innenfor regionen i påsken. Den planen gikk selvsagt i vasken, da Lazio ble rød sone. Så da blir årets påske som fjorårets. Hjemme.

Vi får heller mimre tilbake til tidligere turer, da verden var et langt hyggeligere sted. Som utflukten vi tok ved påsketider for to år siden.

Har du sett «The young pope»? Tv- serien er regissert av Paolo Sorrentino, og Jude Law spiller hovedrollen som den unge paven. Intriger og sladder, og en søt hevn. Akkurat slik det er i Vatikanet. Tror jeg da…

Jeg trodde at deler av serien var spilt inn i Castel Gandolfo. Eller rettere sagt i pavens sommerresidens, som befinner seg i Castel Gandolfo. Og hadde derfor veldig lyst til å besøke den. Men det var den jo selvsagt ikke. Og med tanke på handlingen er kanskje ikke det så rart..

I fjellene litt sørøst for Roma ligger «I castelli romani». Små landsbyer på rekke og rad. Som Nemi og Genzano, er Castel Gandolfo en av disse. De gamle romerne trakk seg tilbake hit for å slippe unna heten i de varme sommermånedene. Det samme har paver gjort helt siden 1600 tallet.

Altså det var helt til pave Francesco tok roret. Han hadde ikke bruk for noen sommerferie på landet, og i oktober 2016 ble paveboligen gjort om til museum.

Jeg har aldri skjønt hva paver og prester skal med all denne pompen og prakten. Hva har det med å tjene han der oppe å gjøre? De prater mye om fattigdom og lidelse, og så skal de selv velte seg i luksus? Kanskje har Frans tenkt det samme.. Han lever nok et ganske komfortabelt liv alikevel.

Vi tok en kjapp stopp i Ariccia, på vei til Castel Gandolfo. Også Ariccia er en av « i Castelli Romani». Kjent for sin porchetta og sine «fraschette». Små rustikke spisesteder, som i gamlegader var steder der man lagde og solgte vin, gjerne akkompagnert av noe å bite i.

En grå dag i Ariccia.
Fraschettaen til min tante Teresa.

Fra Ariccia til Castel Gandolfo, som ligger ved bredden av innsjøen Albano, er det kun noen minutter å kjøre.

2019. En god stund før munnbindenes tid.
En innbygger

Jeg er ikke fan av den katolske kirke. Dømmende og diskriminerende. Prester som aldri har levd i et forhold, skal gi råd om ekteskap og samliv. I en basilika i Roma ligger en mafiaboss ( Enrico de Pedis) begravet sammen med biskoper. Og overgrepsdømte prester blir flyttet fra et prestegjeld til et annet. Homofili derimot, DET er styggedom. Absurd spør du meg.

Rett utenfor paveresidensen ligger det en bruktbutikk, drevet av nonner. Der overskuddet går til fattige…

På døren til kirken. Herren «ringer» på mange måter. Men selvfølgelig aldri på mobiltelefonen. Hvis du går inn: Slå den av!
Her har altså en rekke paver tilbrakt sommerferien. Nå er det museum.
Utsikt mot Albano innsjøen
Utsikt mot Roma.
Kort vei på jobb. Vegg i vegg, med kirken.

Museet er absolutt verdt et besøk. Det er jo litt spennende å se hvordan Guds assistenter har tilbrakt somrene. Hagen skal være svært så vakker, og jeg skulle gjerne ha sett den. Men vi hadde ikke planlagt besøket godt nok, og det var lang ventetid før neste pulje slapp inn. Derfor nøyde vi oss med å kun besøke pavepalasset. Så et tips er å sjekke besøkstidene til hagen på nettsiden.

Grazie

«Non c’è vergogna», sier italienerne ofte. Det kan oversettes med vårt uttrykk «eier ikke skam». Og det brukes svært ofte om politikere. At Matteo Renzi startet en regjeringskrise mitt i en pandemi er vel ikke annet enn nettopp det. Skammelig.

Giuseppe Conte, som har loset Italia igjennom dette forferdelige coronaåret, forlot Palazzo Chigi i Roma i dag. Til varm applaus fra sine medarbeidere. Han har hatt sine motstandere. Men hadde støtte fra mange. Han snakket på en måte som folk forsto. «Endelig en politiker som gjorde at jeg var stolt av å være italiener». «Italia fortjente ikke en mann som han». «En mann med klasse!». «Human og ydmyk», er ord som går igjen i kommentarene på sosiale medier . Og mange sier ganske enkelt «Grazie!».

Ikke vet jeg om han trakk et lettelsens sukk i dag, eller om han syntes det var et nederlag. Jeg for min del syntes det var trist. Italia trengte en mann som han. Han fremsto som et godt eksempel, og DET er mangelvare i Italiensk styre og stell.

Den nylig utnevnte statsministeren Draghi har nå valgt sine regjeringsmedlemmer. Så får vi se hvor lenge den gjengen varer..

Kan du se meg?

Er det rart at Pus er en god jeger ? Kledd i kamuflasjedrakt som hun er.

Så sitter vi der på steinen vår, Emma på fanget, og Pus ved beina mine, med solen i ansiktet og nyter utsikt og stillhet. Mens lunsjen synker.

Jeg titter på Pus, på utsikten, og på Pus igjen, Men hva i! Hun knasker på en sprellende firfisle ! Hvor fikk du den fra?

Jeg kan ikke annet enn å bli imponert. Og uvel. «Emma kom så går vi !» Pus kommer etter, mens hun slikker seg i barten.

Til leie

«Har du vært oppe i leiligheten ?» spør nabo Vincenza. « Ja», sier jeg. « Hva har du gjort der?» sier hun. Vincenza spør mer enn ti vise kan svare. Det er ingenting hun ikke synes det passer seg å spørre om.

Hva jeg har gjort i leiligheten? Ingenting. Jeg liker å sitte der. Ta meg en kopp kaffe. Se på utsikten. Filosofere. Det er «un passa tempo». Et tidsfordriv.

Hvordan blir sommeren? Til tross for at jeg ikke kom igang før uti juli med utleie i 2019 ( p.g.a. takleggingen etter tornadoen), så hadde jeg fullt belegg helt til oktober. Jeg hadde sett for meg et godt utleieår i 2020, men det gikk jo som det gikk. Rett i toaletten.

Vel. Det er som det er, og det blir som det blir. Men det er lov å håpe.

Broccoletti

Den ene dagen er den andre lik. Ikke kan man gjøre ditt, og ikke kan man gjøre datt. Det gjelder å ta en dag av gangen, og finne lyspunkt i dette «havet» av nyheter om virusmutasjoner og vaksineproblemer. Og som om ikke det var nok, har vi en regjeringskrise på gang her også. Italiensk politikk, DET er en historie for seg selv. En trist sådan.

Så små avbrekk fra en kjedelig coronahverdag kommer godt med. Som broccolettiplukking hos Piero’s kollega.

Broccoletti, eller bondekål som det visstnok heter på norsk, er mye brukt på denne årstiden. Spesielt godt sammen med Salsicciapølser.

Når planten blomstrer, blir den ikke høstet lenger. Snart skal jordet harves, og plantene blir til gjødsel. I drivhusene plantes det for tiden jordbærplanter. Snart slippes det bier i drivhuset som skal pollinere plantene. Broccolettiplantene må fjernes før den tid, slik at ikke biene blir mer fristet av de gule, fine blomstene, enn av jordbærblomstene.
Midt på bildet ser man gamlebyen i Terracina og il tempio di Giove.
Blomsterknoppene ligner på små brokkolibuketter. Og man spiser både dem og bladene på planten.
Noen går i ett med broccolettien..
Monte Leano i bakgrunnen.

Lunedi

Mandag. Ny uke, og ny måned. Vi har rykket opp til gul zone. D.v.s at vi på nytt kan drikke kaffen vår på bar, restaurantene har åpent frem til kl. 18, og vi kan reise ut av kommunen uten gyldig grunn. Mens prosentandelen positive tester var 1,4 i Norge i uken som gikk, var den 5,4 her i går. Så vi får se hvor lenge det varer.

Dagen så ut til å bli fin værmessig, men nå øser det ned. Men litt sol er bedre enn ingen.

Jeg startet dagen med en tur til vetrinæren, for å hente en resept. Og gikk snarveien. Langs stranden.

Langs strandpromenaden står det flere av disse vektene. Usikker på om de fortsatt virker. Men fine er de.
På vei til vetrinæren. Til høyre ved treet.
På vei tilbake fra vetrinæren.

Frokost i det fri

Det har hittil vært en våt januar. Og på fjelltoppene i det fjerne er det hvitt av snø. I løpet av de siste par ukene har vi gått fra å være i rød sone, til gul sone, til orange sone. Det gjelder å holde tungen rett i munnen.

Uken startet med en nydelig dag. Jeg tok med meg takeawayfrokosten min til havna, og spiste den i solen akkompagnert av bølgeskvulp.

Jeg fikk t.o.m. et par nye venner, som jeg delte cornettoen min med.

Ut i bakgården

Etter en periode med mye regn, er det deilig å kunne være ute i solen og olivenlunden igjen, uten å bli våte og leirete. Trodde jeg…

Emma leder an, og pus henger på slep. Emma som har fått «sauepels» etter at hun ble sterilisert, synes fort at det blir varmt. Så da hun fant seg en skikkelig vannpytt på en knaus, la hun seg likegodt oppi den.

Til tross for at det er ganske så kaldt og surt om dagen, så har det begynt å blomstre litt her og der. Det hjelper på humøret i disse tider.

Desember

Siste innspurt av 2020. Det store spørsmålet for mange var «hva får vi lov til å gjøre i julen og på nyttårsaften«. Det ble en rød jul for hele Italia. D.v.s. portforbud og egenerklæring slik som vi hadde under lockdown i vår. Julaften og nyttårsaften feiret vi derfor i tosomhet. Feire er kanskje å overdrive..vi spiste litt mer en normalt. På pynte og gavefronten ble det en jul ekstra ekstra light. Og det var for min del passende i år. Piero er oppvokst med en mamma som er jehovas vitne, og som derfor ikke feirer jul, så han har ingen juletradisjoner.

Apropos svigermor.. hun fikk bokstavlig talt julen tredd nedover ørene i år. På hjemmet der hun bor startet de feiring og pynting tidlig, for å veie litt opp for at de ikke kunne motta besøk fra familie. Så vi fikk videoer der de lagde julegaver og pynt med blinkende nisseluer på hodet. Svigermor inkludert.

Jeg klarer ikke å la være å tenke at DET er skjebnens ironi. Vi har hatt utallige, ufrivillige ( for min del) diskusjoner om tro, og ikke minst om å dytte sin egen tro på andre…

Ellers var desember måneden hvor jeg måtte melde meg arbeidsledig. I Lazioregionen er ledigheten nå på over 11 prosent, så jeg forventer ikke å få tilbud om jobb fra arbeidskontoret. Men man vinner jo heller ikke i Lotto uten å spille, så da så.

«Dette blir en bra dag», tenkte jeg da den starte med den flotteste regnbuen jeg noengang har sett. Det ble derimot en dag i kø, i pøsende regnvær. Ettersom man kun slipper inn en person om gangen en del steder, så sto jeg i kø utenfor posten, i kø utenfor banken, i kø utenfor telefonibutikken, og til slutt en time i kø utenfor anagrafe kontoret, for å få mitt nye ID-kort.

Gilda og Stella bak enmetersavstandstreken. Regler er regler.

Cappuccino og cornetto til frokost, fordi jeg fortjener det. Gilda og Stella jobber som smulespisere på min stamfrokostbar.

En smule her og en smule der har satt seg rundt midjen på Gilda.

Gamlebyens største sjarmør og jeg, slår alltid av en prat når vi treffes.

Mye på hjertet i dag..

Så ble det jul. Enten man ville eller ikke..

New year..

og nye muligheter. Det får vi iallefall håpe. Været de siste to dagene beskriver ganske godt året som har gått, og kanskje også året vi akkurat har gått inn i. Det har vært solskinn, vind og regn. Fra yr til skybrudd, torden og lyn. Om hverandre.

Mørke skyer, men lyst i horisonten.

Selv om vaksineringen er godt i gang både her og i (deler av?) verden forøvrig, har vi jo et stykke å gå før livet er tilbake til normalt. For noen betyr det å kunne gå ut på byen, reise på ferie,og å være mer sosial. For andre. å få mulighet til å jobbe igjen, og å kunne besøke familie.

Jeg kjenner at jeg er litt lei av å høre at vi alle er i samme båt. Til og med paven, sa det for en stund siden. Pavens båt, likner svært lite på min båt. Ikke engang Piero og min båt er like, og vi bor i samme hus. Vi er ikke alle like utsatt for smitte, og vi har ikke alle sammen like stor risiko for å bli alvorlig syk. Noen har blitt rike på coronaen, og mange har kommet i økonimiske vanskeligheter. Noen har foreldrene sine på hjem, noen har dem i et annet land, og noen har dem i etasjen under. Og noen har mistet dem.

«Vi er ikke i samme båt, men i samme storm. Noen har en luksusyacht, mens andre kun har en padleåre», var det noen som sa. Det synes jeg var klokt sagt.

Og med det ønsker jeg alle et godt 2021. Måtte det bli mer solskinn enn skybrudd. Små og store gleder, og hyggelige stunder. Buon anno!