Sommeren ebber ut

I morgen er det 1. September, og da er det vel ubønnhørlig høst. I dag bøtter det ned, og det er faktisk deilig. Naturen er nok veldig takknemlig, for det er ukesvis siden forrige regndråpe. Dessverre har det også i år vært flere branner i fjellene her. August har vært veldig varm, så det å kjenne et litt kjøligere drag i luften da jeg sto opp i dagmorges var fantastisk. Temperaturen skal riktignok stige igjen utover i uken, men det er godt med et lite pusterom fra å være konstant svett.

Denne sommeren har vi stort sett tilbragt hver eneste ettermiddag på stranden. Og den siste helgen var intet unntak. Men at uvær var på vei var tydelig. Høy luftfuktighet og «mare grosso».

Mange hadde det moro i bølgene, så badevaktene måtte passe ekstra på, og blåse i fløyta når noen våget seg litt for langt ut.

Jeg ønsker september velkommen. Det er min favorittmåned. Og selv om høsten er her, så er det fortsatt en stund til vi må pakke bort badebukser og strandhåndkler. Heldigvis.

Til salgs

Jeg fikk en telefon fra en venn av en venn…Han har en leilighet i gamlebyen her i Terracina til salgs, og tenkte at kanskje jeg visste om noen nordmenn som kunne være interesserte.

Det er ikke første gang jeg blir spurt om jeg kjenner noen mulige kjøpere av leiligheter, hus eller tomter. «Og kanskje noen som har lyst til å overta driften av en restaurant?»

Dette er nok ikke den beste tiden å selge på. Spesielt ikke til utlendinger. Men OK. Det koster meg ingenting å dele informasjonen, og hvem vet. Kanskje nettopp du drømmer om akkurat denne leiligheten.

Leiligheten ligger i et rolig smug noen skritt fra hovedgaten i gamlebyen. Den har et boareal på ca. 60 kvadratmeter, over flere plan. På første plan er det et stue med spisebord og peis. En trapp opp finner man et lite kjøkken med vaskemaskin ,og ellers det man trenger. Noen trappetrinn lenger opp ligger sovehemsen. Den er romslig med dobbelseng, sovesofa, og god skapplass. Og helt på toppen ligger badet. Alt er nyoppusset, og møblene følger med. Leiligheten har både aircondition og oppvarming. Pris 149.000 euro.

Opp en trapp… Egen inngang.
Kjøkkenkrok med kjøleskap, komfyr og vaskemaskin.
Romslig hems med dobbeltseng og sovesofa. Godt med skapplass, og takvindu.
Utsikt mot Porgatoriekirken, på kjøkkensiden. Vinduer med treskodder og myggnetting.

Topptur

Det er jo så “i tiden” har jeg skjønt. Det å streve seg opp på topper og tinder. Og i disse dager hvor de fleste er på norgesferie flommer det over av bilder på sosiale medier, av folk som har erobret målet høyt deroppe. Jeg ser at folk som reiser utenlands, til tross for grønt lys fra helserådet, nærmest blir stemplet som landssvikere… Men å gå og stå i kø på prekestolen er ok. Toppturer er egentlig ikke noe for meg. Jeg har høydeskrekk. Trenger ikke å være så veldig høyt heller før skrekken setter inn. Som da jeg gikk på et glassgulv over en arkeologisk utgravning i Napoli, eller den gangen over en gangbru på Maxxi museet i Roma, og seriøst trodde at jeg måtte krabbe tilbake fordi beina bestemte seg for å ikke lystre. Så en ting er å komme seg til toppen, men man skal jo gjerne ned derfra også.

Det skal fortelles at jeg har vært på prekestolen. Nu vel,nesten. Min samboer fikk en bok om Norge, like etter at jeg ble kjent med ham i det herrens år 2001. Og bildet av « Il pulpito» gjorde inntrykk. Og sommeren 2004 satte vi oss i min fars gamle Toyota corolla,( som Piero forøvrig kalte traktoren), og satte kursen mot Lysefjorden og prekestolen. Jeg visste jo innerst inne at det egentlig ikke var noe for meg. Men hva gjør man ikke for å oppfylle sin kjæres ønske.

Jeg husker det som noe sånt som fire timer i oppoverbakke på humpete stier blandt stein og ur. Varmt var det også. I den værste pollensesongen, hvor energien er noe laber. Rett før siste sving måtte vi over en liten trebru. Der var det stopp. Ikke snakk om at beina mine ville over den. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om at unge og gamle trampet bekymringsløse forbi meg. Piero gikk siste rest alene, men syntes det var trist at jeg ikke nådde målet. Jeg derimot var overlykkelig for at jeg kunne vente på en stein, i god avstand fra den sikre død.

På vei ned igjen møtte vi et ekorn. Det var i grunn værdt hele turen for meg.

Det hender jo selvfølgelig at jeg beveger meg opp fra flatmark. Vi bor ganske høyt over byen. Det er jo dessuten noe spesielt med å skue utover hav og land. I påsken foreksempel tok jeg med meg de firbente opp til toppen av olivenlunden. Blandt knaus og fjell..

Det var dessuten den eneste utflukten vi kunne dra på, uten å risikere å bli bøtelagt…

Ris and cheese

Osterisotto. Så godt og så enkelt.

  • Ris
  • Smør
  • Mozzarella
  • Parmesan
  • Salt og pepper

Kok risen som anvist på pakken. Hell av vannet og tilsett smøret og osten. Sett kjelen tilbake på kokeplaten, og rør til osten har smeltet. Smak til med salt. Og server med litt kvernet pepper.

Man kan selvsagt bruke andre typer oster hvis man vil det.

Liberi

Det er ikke til å komme bort fra at to måneder med stillesitting, kakebaking og kjedespising har satt spor etter seg. Rundt midjen.

Første tur etter at vi ble «satt fri», gikk opp til Monte Giove. Det var så deilig å traske av gårde med musikk på øret. Med munnbind hengede og dinglende i øret, klart til bruk. Det ble litt sikk sakk gåing, for jeg møtte jo på en og annen på min vei.

På vei ned igjen, passerte en politbil, som var på vei opp. Da kom jeg på at jeg hadde lagt igjen både egenærklæring og id kort i bilen. Jeg tenkte at det er jo bare det som mangler, at jeg får en bot nå helt på tampen av  påbudet. En bekjent fikk 3000 euro i bot for å ha kjørt for langt for å fylle bensin…. Så jeg ble litt nærvøs. Men heldigvis passerte politibilen meg igjen, uten å stoppe.

Neste tur gikk til stranden. Til tross for at jeg bor i en by ved havet, har jeg kun sett det langt derborte, fra balkongen. Det har vært rart.

Bølgeskvulp og sola i ansiktet. og to mådeder innendørs er som visket vekk. I hodet vel og merke. Ikke rundt midjen..

Nå kan vi bevege oss fritt uten egenærklæring. Den tredje juni ble også regionsgrensene åpnet. Smittetallene er heldigvis lave. Så gjenstår det bare å se hvordan det går fremover, når sommeren setter inn for fullt, og strendene åpner for badegjester. Det er mange regler å forholde seg til, og enn så lenge er det påbudt med munnbind innendørs, og der man ikke klarer å holde avstand.

Selv om livet er mer normalt nå, er det allikevel lite som er normalt. Alle de små, selvfølgelige tingene man gjør i dagliglivet, må man plutselig tenke over..Oj, nå holdt jeg visst ikke avstand, oj, der gikk det hull på hanskene, oj, der ba jeg han som kom og ga oss et prisoverslag på markise, inn på kaffe, og tok ham i hånden og takket… Det blir mye oj..

Markise, eller solskjærm, endte vi opp med å «mekke sjøl». Sånn er det når man er handy, og har ekstra god tid..

Nå når også EU og Schengenborgere kan reise inn i Italia, får jeg mye spørsmål om når «I Norvegesi» kommer. Både de som har leilighet her, og turistene er savnet. Når jeg forklarer at UD har frarådet reiser hit helt til 20.August, og at reiseforsikringen dermed ikke gjelder hvis de kommer før det, blir det på nytt tydelig at Italienerne har et ganske annet forhold til forsikringer enn nordmenn har.

» Hvis noe skulle skje ? Hva skulle det være? Det er jo dessuten nesten ikke smitte her nå».

Så da så!

 

 

 

Terracina

Det er alltid stas å se byen sin på TV. Og det på selveste statskanalen Rai. Programmet «Linea Verde» har vært på besøk i Terracina. Tempio di Giove, Pisco montano, og fiskeauksjonen der restauranteiere fra fjern og nær deltar for å kjøpe fisk, er noe av det vi får se. Noen kjente fjes er det også med.

En kjærlighetserklæring

Til alle dere hundeelskere, så måtte jeg bare dele denne. Kunne ikke sagt det bedre selv!

Fase 2

Tenk at det å få lov til å gå en tur skulle føles som julaften og bursdag på en gang!

Det var nok mange som hadde benket seg foran tv’n for å se på pressekonferansen til statsminister Conte forrige søndag, der han la fram retningslinjene for fase 2 av lockdown.

En del ble nok skuffet. For vi begynner i det små. Fra i dag av får vi lov til å bevege oss litt mer innenfor regionen. Håndverkere, byggeplasser og noe industri starter opp igjen. Man kan få besøke familie, men med forsiktighet. Holde avstand og bruke munnbind.

Noe som helt sikkert har vært ekstra vanskelig for dem som har mistet noen, er at man ikke har kunnet holde begravelser. Det er nå åpnet opp for dette. Men med max 15 personer til stede, og utendørs hvis mulig.

Parker åpnes opp igjen, og vi skal altså få gå ut og mosjonere. Vel og merke alene og med avstand til andre. Egenerklæring må fortsatt medbringes, og munnbind er obligatorisk når man skal være i lukkede rom eller hvor det er vanskelig å holde tilstrekkelig avstand, Og når man snakker med andre mennesker.  Det gjelder også for barn over 6 år.

18. Mai åpner butikkene igjen. Mens vi må vente til 1.Juni for å gå på restaurant, eller få oss en kaffe på bar. Da åpner også frisører o.l.

Skoler og barnehager må vente til september.

Alltid holde avstand og bruke munnbind. Og talen er klar. Hvis smittetallene går oppover igjen, kan det bli «kroken på døren» på nytt.

Det har jo vært to rare måneder. Jeg har vært igjennom mange faser. En hvor jeg så på alt for mange oppdateringer av smittetall o.s.v. Det blir jo dessuten dobbelt opp når man har en fot i Norge og en her i Italia. En produktiv fase hvor jeg kokkelerte, vasket og sydde. En hvor jeg ikke gadd hverken å kle på meg, eller sminke meg. Og de siste par ukene, hvor dagene bare har rast avgårde selv om jeg nesten ikke har gjort noe som helst.

Påsken ble forbigått i stillhet. I norske aviser var det mye skriverier om hva man kunne finne på, og om køer i marka. Da var det tross alt enklere for oss…. Vi slapp både køer og å lure på hva vi skulle gjøre. For svaret var ingen ting. Her var det kontroller både til vanns og til lands, og i lufta med. Bokstavlig talt.

I Italia har det hittil dødd  29079 mennesker, og 150 av dem er leger. Da er det ikke snakk om å bli skremt av hva som kan skje. For det som skjer,og har skjedd,er mer enn skremmende nok.

Som norsk synes jeg det er pinlig å samtidig lese om sutring over hytteforbud, og stengte utesteder. Det er lov å håpe at det var overdrevet…

Det skal bli spennende (av mangel på et bedre ord) å se hvordan det går fremover. For Italia som allerede hadde stor arbeidsledighet, og stor offentlig gjeld, blir det tøffe tak i tiden som kommer. Og for ikke å snakke om hvordan vår nye frihet påvirker smittetallene.

Men om statsminister Conte (min nye helt) så fint sa det: «Sono fiducioso, insieme ce la faremo.»

Tror aldri en takeawaykaffe har smakt så godt! Restauranter og barer har åpnet kun for takeaway. En og en om gangen, får komme inn, med munnbind og hansker selvsagt.

 

Det ordner seg.

Duft av sommer

Kanskje er det viktigere enn noen gang, å glede seg over de små tingene. I en tid hvor lite føles selvfølgelig, går livet allikevel sin gang. Iallefall i naturen. Det spirer og gror og blomstrer. Akkurat nå gleder jeg meg over at sitrontreet og appelsintreet står i blomst. For en duft! Kanskje som syriner. Det dufter «snart er det sommer!»