Primavera

Vår. Den har vært ganske så kald i år. Jeg har dratt ullgensere ut av skapet i nesten hele vår. På aprils siste dag føltes det som om sommeren hadde kommet, men dagen derpå, som forøvrig var åpningsdag for strandlivet, var det vått og grått igjen

Vi her i Lazio har rykket opp til gul sone. Barer og restauranter kan nå ha uteservering, og vi kan bevege oss rundt innen regionen uten gyldig grunn. Men portforbud mellom kl 22 og 05 gjelder fortsatt. Det har vi hatt siden i høst. At de ikke har innført det i Norge synes jeg er merkelig. Da hadde man kanskje unngått utendørsfestingen jeg leser om til stadighet. Det er sjelden jeg synes at Italia ligger foran Norge når det gjelder informasjon og organisering. Men under dette året med pandemi, synes jeg reglene har vært mye klarere her. Ofte strengere, og uten all « hvisomatte dersomatte», som det holdes på med i gamlelandet. For ikke å snakke om anmodningene om å følge anbefalingene.

Smittetallene her i Terracina har gått en del opp og ned. Akkurat nå har situasjonen blandt de mange inderne som bor her, og som jobber i landbruket, skapt bekymring. Men det har de siste par dagene foregått massetesting både her i byen, og i en nabokommune. Med stort oppmøte og godt samarbeid, skal visst smittesituasjonen være under kontroll.

Men tilbake til la primavera.

Spaserturene rundt i området her vi bor, blandt oliventrær og markblomster, er som balsam for en litt coronasituasjonsliten sjel. Det er ikke så bra for allergien, men det får stå sin prøve.

Til høsten blir disse til mandler.
Godt å ha et skyggefullt tre å sitte under. Minner meg om den lille oksen Ferdinand under korkeken..

Forrige søndag hang jeg meg med på en tur opp til madonnastatuen på Monte Leano. Statuen befinner seg 440 m.o.h., mens toppen av fjellet er noe over 600 m.o.h. Jeg hadde med meg Emma, og var litt usikker på om det var en for lang tur for henne. Etter å ha hatt et problem med to av tredeputene i lang tid, trodde jeg at formen skulle være så som så. Hun er jo dessuten en eldre dame. Men jeg tenkte at hvis det ble for slitsomt, kunne vi jo bare snu og gå ned igjen. Det kunne jo også være en unnskyldning hvis « ho mor» ikke orket å gå helt opp. Jeg hadde overhodet ikke trengt å bekymre meg. Hverken for Emma’s eller min egen form. Emma skulle på død og liv gå først i troppen, og svinset i sikk sakk hele veien opp. Jeg måtte nærmest tvinge henne til å hvile når vi kom opp. Og så var det bare å henge på, på vei ned igjen. Fin tur og nydelig vær. Piero var hjemme og kokkelerte. Vi hadde invitert et vennepar, som også var med på turen, til lunsj. Bønnestuing på ristet brød, og ost og salsiccia til forrett. Pappardelle med villsvin, som primo. Og Favettajordbær og kake til dessert . Jeg som trodde at Emma skulle være for sliten til en ettermiddagstur, tok feil igjen. Men etter all maten, var det greit å røre litt på seg. Alt i alt en strålende dag.

Brødrene Adessi og Emma, leder an.
Offergaver. Smykker, munnbind, ja til og med en truse..
La Madonna di Monte Leano. Hun ble plassert her i 1955.
Utsikt mot sør
Utsikt mot nord.
Smil!

Mitt drømmested

Emma og jeg tok turen opp til den forlatte steinvillaen igjen. Vi fulgte en sti som villsvinene,som holder til i området, hadde laget i det høye gresset.

I villsvinets fotspor

Utsikt mot havet, og mot fjellet. Og med en stor naturlig hage der katter og hunder kan gå på oppdagelsesferd. Akkurat passe langt fra byen, og akkurat passe langt fra naboer.

I det siste har jeg tenkt en del på akkurat det. Altså det å bo passe langt fra naboer.

Mine to oppgangsnaboer i gamlebyen, som forsåvidt er hyggelige og ordentlige folk, har holdt på med oppussing av leilighetene sine i to år nå. TO ÅR! Akkurat i det taket og fasaden var ferdig, satte de igang. Og det er de jo selvsagt i sin fulle rett til å gjøre. Men når den eneste som ikke pusser opp, altså meg, er den eneste som vasker trappen. Da blir man veldig lei. Møkka lei av støv støv og atter støv. Ikke nok med at coronaen har gjort utleiesituasjonen til det den er. Miserabel. Men å attpåtil miste utleie på grunn av naboenes oppussing, det er skikkelig surt. Min for tidens eneste inntektskilde, har siden september bare vært en utgiftspost.

Til neste helg kommer årets første gjester( fra mandag av kan vi på nytt bevege oss innenfor regionen). Jeg har gitt opp håpet om at naboene skal ta til fornuft, og vaske etter seg. Så det er bare for meg å svinge skurekosten igjen..

Så akkurat nå drømmer jeg ekstra mye om et sted som dette. Akkurat passe langt fra naboer. Og så drømmer jeg litt om å selge leiligheten til en STOR familie. Med unger, og bikkjer og støyende svigermødre som kjefter og smeller, og som aldri vasker trappa. Der fikk de den!

Uken som gikk

2.Påskedag, eller pasquetta som den kalles her, er tradisjonelt en dag hvor italienerne drar på utflukt og har picnique. Påsken ble i år,som i fjor, tilbrakt i lockdown, hjemme. Vi fyrte opp grillen for første gang i år. Det ble det iallefall litt picniquestemning av.

Påskekaken «La colomba» ble fortært.

Utflukten gikk som vanlig til toppen av olivenlunden.

Jeg følger med på arbeidene i det romersketeateret, fra vinduet i leiligheten min. Det går fremover. Ganske tregt, men dog. Nå legges steinene som utgjør seteradene på plass.

Jeg holder på å lese boken «De modige. Italienernes oppgjør med mafiaen». Krim fra virkeligheten. Tja, hva skal man si..den, virkeligheten altså, overgår dessverre ofte fantasien. Mange av historiene kjente jeg fra før. Og for meg som har bodd her i over 13 år nå, er det ikke overraskende hvor involvert de forskjellige mafiaorganisasjone er i styre og stell av dette landet. Ei heller hvordan det påvirker italienernes liv. Direkte og indirekte. Men jeg syntes det var interessant at boken var skrevet av en nordmann. Dette er ikke boken for deg som foretrekker å tro at Italia bare er det gode liv, eller som helst vil leve i lykkelig uvitenhet om hvordan disse organisasjonene opererer.

Italienerne har stort sett lite tiltro til politikere og styresmakter, og vil gjerne si at de alle er korrupte. Og jeg har ganske ofte sett nordmenn dra på smilebåndet av dette, og de har trolig tenkt at italienerne er fryktelig dramatiske. Det er det nok mulig at de slutter med hvis de leser denne boken.

Når det et sagt så er jeg overhode ikke redd hverken for å bo her, eller for å reise rundt i dette landet. Italia er og blir verdens beste land å feriere i. For dem som lever her, har det nok litt å gå på…

Jeg leser e-bok versjonen.

Et par hundre meter lenger opp i åsen/fjellet her vi bor, går det en grusvei. For noen år siden skulle det visst bygges campinghytter langs denne veien. Av en eller annen grunn ble arbeidet avbrutt omtrent før det hadde begynt. Noe som langt fra er uvanlig på disse trakter.

Utsikten der oppe er fantastisk, og et perfekt sted å spasere spesielt i disse tider. Man møter ikke en levende sjel.

For å slippe å gå bilveien hele veien rundt for å komme dit, banet vi oss vei igjennom busk og kratt, Emma og jeg. Note to self.. ta med en liten hekksaks neste gang.

Vi kom oss igjennom buskaset. Snart tar vi inn på grusveien.
Zannone, Ponza og Palmarola i horisonten.
Man kan såvidt skimte taket vårt der nede. De to husene nederst på bildet, er våre nærmeste naboer.
Sefie på toppen.
Årets første valmue! Lykke

Her oppe ikke langt fra denne grusveien, ligger en stor forlatt steinvilla, med tilhørende sidebygninger. Eieren døde mens han holdt på å renovere, og siden har det blitt overlatt til å forfalle.

Hvis jeg var uforskammet rik, og hvis de som arvet det ville selge…

Med utsikt mot havet, og mot fjellene, ville dette ha vært et fantastisk sted både å bo og å drive en agriturismo.

Kanskje jeg drister meg forbi piggtråden for å ta noen bilder neste gang vi tar turen opp hit.

Ellers har artisjokkene som vi har plantet under balkongen så smått blitt klare til høsting. Og et par carciofi måltider ble det i uken som gikk.

Dett var dett. Nå er det ny uke og nye muligheter..

Heng med..

..på en tur opp til Tempio di Giove.

Dørstokkmila er veldig, veldig lang om dagen kjenner jeg. Og noen dager tærer situasjonen både på humør og tålmodighet. Joda vaksineringen går sin gang, men antall smittede og omkomne er ganske konstant. Nok om det.

Jeg startet med en takeawaycappucino fra Bar Grande, som ligger på piazzaen i gamlebyen. Deretter tok jeg trappene opp langs det romerske teateret, der utgravingen fortsatt pågår for fullt.

Så bærer det oppover.

Forbi castello Frangipane. Hvor man forhåpentligvis snart kan beundre den fantastisk utsikten over byen igjen.

Sier hei til hesten som jeg tror heter Stella. At jeg ikke tenkte på å ta med meg en gulrot eller to!

Så tok jeg snarveien opp igjennom parken « La Fossata“. Hvor du kan sitte på en benk og se utover havet. Eller ha picnic mellom oliventrærne.

Nypløyd mark av villsvinnesegrev.

Etter mørkets frembrudd kommet villsvinene hit for å grave etter mat.

Vi fortsetter oppover til veien deler seg. Venstre cimitero , høyre Tempio di Giove. Dit skal vi.

Nesten oppe i «la curva» svingen, der man ikke kan la være å stoppe for å beundre utsikten.

Monte Leano i det fjerne. Og jeg ser taket vårt, omtrent midt i det mørkegrønne feltet, omtrent midt på bildet.

Selv om selve tempelområdet for tiden er stengt, så går jeg helt opp.

Så bærer det nedover igjen. Litt lettere på foten, og veldig fornøyd med meg selv.

Rykk tilbake til start

Det var jammen bra vi ikke visste at vi ett år fram i tid skulle være omtrent tilbake der vi startet.

Lazio og ti andre regioner er i lockdown, og resten i semilockdown. Bare heldige Sardinia er hvit sone, og kan leve et noe mer normalt liv. Så da er det på`n igjen med utfylling av skjema for å forlate heimen. Skoler og barnehager er igjen stengte. Foreløpig til etter påske.

Her i Italia var barne og ungdomskolene stengte fra mars, til september/oktober i fjor. De videregående åpnet ikke før nå på nyåret med alternerende oppmøte. Alle skoleelever over seks år bruker munnbind på skolen. Det har vært portforbud mellom kl 22-05 siden september. Forbud mot å bevege seg mellom regioner, og i perioder kommuner, uten gyldig grunn (jobb og helse). Stengte barer og restauranter etter kl 18, i månedsvis. Og munnbind ute som inne. Smitten har økt alikevel.

På et TV-program jeg så på forleden kveld, ble det diskutert hvorvidt tiltakene i Italia har vært tilstrekkelige, Også vaksineforsinkelser, og recovery fund (Støtten/lånet, Italia får av EU), selvfølgelig. Det er jo det det går i, dag ut og dag inn.

Uansett. Det ble spekulert i hvorfor Italia har så høye dødstall i forhold til feks. de skandinaviske landene. Og hvordan feks. Norge har klart å nærmest utrydde viruset. Det siste stemmer jo selvsagt ikke. Men hvis vi ser på tallene så er det kanskje ikke så rart at de ser det slik.

Et par dager før ettårsmarkeringen for den første lockdown, bikket vi 100.000 omkomne. I går var andelen positive tester over åtte! I Norge er den litt over to. I dag har den sunket noe, men dessverre har dødstallet de siste 24 timene steget til over 500. Vi har godt over 20.000 nye smittede om dagen.

Joda, det bor over 60 millioner mennesker i dette landet. Men hvis vi regner litt prosent, så er det som om Norge skulle ha hatt 9000 døde og rundt 2000 smittede om dagen.

I den første runden slapp Terracina ganske «billig» fra det smittemessig. Det gikk rykter om smittede, og noen ganger skapte det oppstandelse. I denne omgangen kan alle ramse opp venner og bekjente som har vært syke. Alle kjenner noen som har mistet noen, og noen som har gått bort.

Så er det selvsagt lys i tunellen. Riktignok går vaksineringen sent p.g.a mangel på doser, og stopp av Astra Zeneca, men det finnes i allefall vaksiner.

Så blir det spennende, i mangel på et bedre ord, å se hvordan den økonomiske situasjonen blir fremover. Med høy arbeidsledighet og en gedigen offentlig gjeld fra før, hadde jo ikke Italia et godt utgangspunkt når vi gikk inn i pandemien.

I utgangen av januar hadde gjelden økt til 2,6 milliarder euro. Arbeidsledigheten er på 9,5 prosent. Blandt de yngste arbeidstakerne ligger den på rundt 30.

Så det er ikke tvil om at det blir tøffe tak fremover.

Jeg har startet denne lockdown perioden med å bake kake. Og nye jeans. Litt for vide i livet. Klok av skade og realist. Og fordi de fleste jeg allerede har i skapet «klemmer livskiten»ut av meg. Det er dessuten like lite sannsynlig at jeg begynner å gjøre alvor av spise mindre og mosjonere mer, som det er at verden skulle bli et bedre sted under denne pandemien.

Det er ikke alltid like lett å holde humøret oppe. Men for min del hjelper det å tenke at det kunne vært værre. For det kunne det jo så absolutt.

Det var en, ikke så positiv, stemningsrapport herfra. Men i morgen er en ny dag. Kanskje ikke med så mange nye muligheter, men en ny dag. Og det er ikke dårlig bare det.

Plommetreet blomstrer.

Gennaio e febbraio

..gikk som en røyk. Hverdag og helg går i ett. Greit nok. Det går mot lysere tider på alle måter. Forhåpentligvis.

Coronamessig går det riktignok den veien høna sparker om dagen.

Januar startet på trist vis. Vi tok farvel med gode gamle Shaggy. Han ble nesten 16 år. Bortsett fra litt knekk i knærne når han skulle opp trappene, så var han frisk helt til det siste. Men så ble han brått veldig, veldig dårlig. Og det var det.

Shaggy var en sånn bekymringsløs type. Alltid klar for kos, når som helst, av hvem som helst. Sin sønn og samboer Red`s rake motsetning. «Personal space» brydde han seg overhode ikke om. Til spesielt Emma’s irritasjon. Hun satte ham på plass, men han var like blid.

Hver morgen hadde far og sønn en lang diskusjon om jeg vet ikke hva. Det hendte at de kranglet så busta føyk, for så å legge seg å sove sammen. Nå er det veldig stille, og det tar tid å venne seg til at de bare er tre.

Shaggy ble gravlagt oppe i olivenlunden. Så han er på en måte med oss fortsatt.

Vi hadde en del uvær i januar. Kraftig vind og høy sjø skylte søppel på land. Jeg ble med Terracina’s miljøparti, på en «ruskenaksjon» på stranda. En god gjerning , god trim, og frisk luft. Å se hvor mye mikroplast som befinner seg blant rusk og rask, var skremmende. Ingen tvil om at det er et stort problem.

Jeg tror det må være sitrusfruktår i år. Til tross for at våre appelsiner modnet veldig tregt denne vinteren, så var det mye frukt på treet, og vi har drukket ferskpresset jus hver dag i flere uker. Appelsin er dessuten veldig godt i salater. Spesielt sammen med fenikkel.

På san valentino pleier vi å gå ut og spise. I år ble dagen forbigått i stillhet. Restaurantene hadde åpent kun til lunsj, med det ble meldt om fulle hus. Vi tenkte at det var greit å holde seg hjemme.

Med fem firbente valentines, mangler det aldri på amore.

Vi hadde noen iskalde dager da værfenomenet Burian kom på besøk. Men så kom våren, og mandeltrærne sto i full blomst.

Vi høstet broccoletti. Og har fryseren full..

Og vi besøkte Nemi og Genzano di Roma. Litt miljøforandring gjorde godt.

Grazie

«Non c’è vergogna», sier italienerne ofte. Det kan oversettes med vårt uttrykk «eier ikke skam». Og det brukes svært ofte om politikere. At Matteo Renzi startet en regjeringskrise mitt i en pandemi er vel ikke annet enn nettopp det. Skammelig.

Giuseppe Conte, som har loset Italia igjennom dette forferdelige coronaåret, forlot Palazzo Chigi i Roma i dag. Til varm applaus fra sine medarbeidere. Han har hatt sine motstandere. Men hadde støtte fra mange. Han snakket på en måte som folk forsto. «Endelig en politiker som gjorde at jeg var stolt av å være italiener». «Italia fortjente ikke en mann som han». «En mann med klasse!». «Human og ydmyk», er ord som går igjen i kommentarene på sosiale medier . Og mange sier ganske enkelt «Grazie!».

Ikke vet jeg om han trakk et lettelsens sukk i dag, eller om han syntes det var et nederlag. Jeg for min del syntes det var trist. Italia trengte en mann som han. Han fremsto som et godt eksempel, og DET er mangelvare i Italiensk styre og stell.

Den nylig utnevnte statsministeren Draghi har nå valgt sine regjeringsmedlemmer. Så får vi se hvor lenge den gjengen varer..

Broccoletti

Den ene dagen er den andre lik. Ikke kan man gjøre ditt, og ikke kan man gjøre datt. Det gjelder å ta en dag av gangen, og finne lyspunkt i dette «havet» av nyheter om virusmutasjoner og vaksineproblemer. Og som om ikke det var nok, har vi en regjeringskrise på gang her også. Italiensk politikk, DET er en historie for seg selv. En trist sådan.

Så små avbrekk fra en kjedelig coronahverdag kommer godt med. Som broccolettiplukking hos Piero’s kollega.

Broccoletti, eller bondekål som det visstnok heter på norsk, er mye brukt på denne årstiden. Spesielt godt sammen med Salsicciapølser.

Når planten blomstrer, blir den ikke høstet lenger. Snart skal jordet harves, og plantene blir til gjødsel. I drivhusene plantes det for tiden jordbærplanter. Snart slippes det bier i drivhuset som skal pollinere plantene. Broccolettiplantene må fjernes før den tid, slik at ikke biene blir mer fristet av de gule, fine blomstene, enn av jordbærblomstene.
Midt på bildet ser man gamlebyen i Terracina og il tempio di Giove.
Blomsterknoppene ligner på små brokkolibuketter. Og man spiser både dem og bladene på planten.
Noen går i ett med broccolettien..
Monte Leano i bakgrunnen.

Lunedi

Mandag. Ny uke, og ny måned. Vi har rykket opp til gul zone. D.v.s at vi på nytt kan drikke kaffen vår på bar, restaurantene har åpent frem til kl. 18, og vi kan reise ut av kommunen uten gyldig grunn. Mens prosentandelen positive tester var 1,4 i Norge i uken som gikk, var den 5,4 her i går. Så vi får se hvor lenge det varer.

Dagen så ut til å bli fin værmessig, men nå øser det ned. Men litt sol er bedre enn ingen.

Jeg startet dagen med en tur til vetrinæren, for å hente en resept. Og gikk snarveien. Langs stranden.

Langs strandpromenaden står det flere av disse vektene. Usikker på om de fortsatt virker. Men fine er de.
På vei til vetrinæren. Til høyre ved treet.
På vei tilbake fra vetrinæren.

Frokost i det fri

Det har hittil vært en våt januar. Og på fjelltoppene i det fjerne er det hvitt av snø. I løpet av de siste par ukene har vi gått fra å være i rød sone, til gul sone, til orange sone. Det gjelder å holde tungen rett i munnen.

Uken startet med en nydelig dag. Jeg tok med meg takeawayfrokosten min til havna, og spiste den i solen akkompagnert av bølgeskvulp.

Jeg fikk t.o.m. et par nye venner, som jeg delte cornettoen min med.