Desember

Siste innspurt av 2020. Det store spørsmålet for mange var «hva får vi lov til å gjøre i julen og på nyttårsaften«. Det ble en rød jul for hele Italia. D.v.s. portforbud og egenerklæring slik som vi hadde under lockdown i vår. Julaften og nyttårsaften feiret vi derfor i tosomhet. Feire er kanskje å overdrive..vi spiste litt mer en normalt. På pynte og gavefronten ble det en jul ekstra ekstra light. Og det var for min del passende i år. Piero er oppvokst med en mamma som er jehovas vitne, og som derfor ikke feirer jul, så han har ingen juletradisjoner.

Apropos svigermor.. hun fikk bokstavlig talt julen tredd nedover ørene i år. På hjemmet der hun bor startet de feiring og pynting tidlig, for å veie litt opp for at de ikke kunne motta besøk fra familie. Så vi fikk videoer der de lagde julegaver og pynt med blinkende nisseluer på hodet. Svigermor inkludert.

Jeg klarer ikke å la være å tenke at DET er skjebnens ironi. Vi har hatt utallige, ufrivillige ( for min del) diskusjoner om tro, og ikke minst om å dytte sin egen tro på andre…

Ellers var desember måneden hvor jeg måtte melde meg arbeidsledig. I Lazioregionen er ledigheten nå på over 11 prosent, så jeg forventer ikke å få tilbud om jobb fra arbeidskontoret. Men man vinner jo heller ikke i Lotto uten å spille, så da så.

«Dette blir en bra dag», tenkte jeg da den starte med den flotteste regnbuen jeg noengang har sett. Det ble derimot en dag i kø, i pøsende regnvær. Ettersom man kun slipper inn en person om gangen en del steder, så sto jeg i kø utenfor posten, i kø utenfor banken, i kø utenfor telefonibutikken, og til slutt en time i kø utenfor anagrafe kontoret, for å få mitt nye ID-kort.

Gilda og Stella bak enmetersavstandstreken. Regler er regler.

Cappuccino og cornetto til frokost, fordi jeg fortjener det. Gilda og Stella jobber som smulespisere på min stamfrokostbar.

En smule her og en smule der har satt seg rundt midjen på Gilda.

Gamlebyens største sjarmør og jeg, slår alltid av en prat når vi treffes.

Mye på hjertet i dag..

Så ble det jul. Enten man ville eller ikke..

New year..

og nye muligheter. Det får vi iallefall håpe. Været de siste to dagene beskriver ganske godt året som har gått, og kanskje også året vi akkurat har gått inn i. Det har vært solskinn, vind og regn. Fra yr til skybrudd, torden og lyn. Om hverandre.

Mørke skyer, men lyst i horisonten.

Selv om vaksineringen er godt i gang både her og i (deler av?) verden forøvrig, har vi jo et stykke å gå før livet er tilbake til normalt. For noen betyr det å kunne gå ut på byen, reise på ferie,og å være mer sosial. For andre. å få mulighet til å jobbe igjen, og å kunne besøke familie.

Jeg kjenner at jeg er litt lei av å høre at vi alle er i samme båt. Til og med paven, sa det for en stund siden. Pavens båt, likner svært lite på min båt. Ikke engang Piero og min båt er like, og vi bor i samme hus. Vi er ikke alle like utsatt for smitte, og vi har ikke alle sammen like stor risiko for å bli alvorlig syk. Noen har blitt rike på coronaen, og mange har kommet i økonimiske vanskeligheter. Noen har foreldrene sine på hjem, noen har dem i et annet land, og noen har dem i etasjen under. Og noen har mistet dem.

«Vi er ikke i samme båt, men i samme storm. Noen har en luksusyacht, mens andre kun har en padleåre», var det noen som sa. Det synes jeg var klokt sagt.

Og med det ønsker jeg alle et godt 2021. Måtte det bli mer solskinn enn skybrudd. Små og store gleder, og hyggelige stunder. Buon anno!

November

Dette går så det suser. Kun en måned igjen av dette hersens året.

November viste seg fra sin beste side, værmessig. Mange fine og ganske varme «jeg tror jeg må ta av meg jakken», dager. Det hjelper på humøret i denne tiden hvor det føles som om livet er på vent.

Her i Terracina hadde vi ny smitterekord i helgen. Nesten like mange på en dag, som vi hadde i hele vår. Ordføreren som i sine daglige facebookvideoer under lockdown, manet om forsiktighet og dette skal vi klare sammen, er nå smittet selv.

«Har du hørt hva som har skjedd her i «La Delibera?» Spurte svigertante. Området vi bor i kalles «La Delibera» etter kirken « Il santuario Maria ss della Delibera» som ligger her. «Mener du at butikken til Rosanna er stengt pga av corona?»sa jeg. Den ligger nederst i bakken vår, og minner om en gammeldags landhandel. Den er full av gammelt krimskrams, og et sted vi kjøper kun det mest nødvendige.

Piero hadde nemlig fortalt meg at den var stengt fordi barnebarnet til paret som driver den, var hjemme i karantene p.g.a. smitte i klassen. Det viste seg å være en sannhet med modifikasjoner.

At butikken holder stengt en stund er kanskje like greit. Etter en episode som skjedde under lockdown, sverget Piero på at han aldri skal sette sine ben der igjen. Vi manglet majones. P hev seg på mopeden og suste ned for å kjøpe. Han hadde glemt munnbindet, og fikk ikke slippe inn i butikken. Fair enough. Han freste opp igjen. På med munnbind, og ned igjen. Da han kom inn i butikken, betjente eieren uten munnbind. Hva grunnen var? Jo, det var i veien når han slikket på fingrene, for å åpne bæreposene til kundene. Ha!

Men det var altså ikke bare butikken, svigertante siktet til. Å nei hele området vårt var forpestet sa hun. Inkludert eierne av butikken. En messe i kirken, med en smittet prest, hadde sørget for det.

Men hysj. Det snakker man visst ikke om…

Presten ble svært dårlig, og klarte seg ikke. At man tjener han der oppe, bryr ikke dette viruset seg det minste om.

Det kan være greit å være klar over.

Nu vel. Mens vi venter på bedre tider, prøver jeg å glede meg over små ting i hverdagen..

Som disse blomstene, som det er masse av nå. Morsom ikke sant?
Klesvask. Andres. Ikke egen.
Pusekatter utenfor matbutikker.
Sukkulentene mine som er så frodige nå. I alle varianter. Jeg digger dem.
Nevnte jeg de firbente?

Uken som gikk

Ukene flyr avgårde, samtidig som det føles som om tiden står stille. Smittetallene øker, også her i Terracina. Vi får stadig nye regler å forholde oss til, og munnbind skal nå på når vi «forlater hjemmet».

Den siste tiden har vi hatt mye vær, for å si det sånn. Haglskurer, kraftig vind, øsende regnvær, regnbuer, og nydelige høstdager.Det bærer ukens knips preg av.

Mandag. På vei inn fra havet. Det var heldigvis bare regn.
Tidlig en tirsdags morgen.
Tidlig en onsdagsmorgen
Torsdagslunsj. Orechiette med broccoli og salsiccia.
Fredag. På vår faste stein, i naboens olivenlund.
En tidlig lørdagsmorgen i gamlebyen.

Topptur

Det er jo så “i tiden” har jeg skjønt. Det å streve seg opp på topper og tinder. Og i disse dager hvor de fleste er på norgesferie flommer det over av bilder på sosiale medier, av folk som har erobret målet høyt deroppe. Jeg ser at folk som reiser utenlands, til tross for grønt lys fra helserådet, nærmest blir stemplet som landssvikere… Men å gå og stå i kø på prekestolen er ok. Toppturer er egentlig ikke noe for meg. Jeg har høydeskrekk. Trenger ikke å være så veldig høyt heller før skrekken setter inn. Som da jeg gikk på et glassgulv over en arkeologisk utgravning i Napoli, eller den gangen over en gangbru på Maxxi museet i Roma, og seriøst trodde at jeg måtte krabbe tilbake fordi beina bestemte seg for å ikke lystre. Så en ting er å komme seg til toppen, men man skal jo gjerne ned derfra også.

Det skal fortelles at jeg har vært på prekestolen. Nu vel,nesten. Min samboer fikk en bok om Norge, like etter at jeg ble kjent med ham i det herrens år 2001. Og bildet av « Il pulpito» gjorde inntrykk. Og sommeren 2004 satte vi oss i min fars gamle Toyota corolla,( som Piero forøvrig kalte traktoren), og satte kursen mot Lysefjorden og prekestolen. Jeg visste jo innerst inne at det egentlig ikke var noe for meg. Men hva gjør man ikke for å oppfylle sin kjæres ønske.

Jeg husker det som noe sånt som fire timer i oppoverbakke på humpete stier blandt stein og ur. Varmt var det også. I den værste pollensesongen, hvor energien er noe laber. Rett før siste sving måtte vi over en liten trebru. Der var det stopp. Ikke snakk om at beina mine ville over den. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om at unge og gamle trampet bekymringsløse forbi meg. Piero gikk siste rest alene, men syntes det var trist at jeg ikke nådde målet. Jeg derimot var overlykkelig for at jeg kunne vente på en stein, i god avstand fra den sikre død.

På vei ned igjen møtte vi et ekorn. Det var i grunn værdt hele turen for meg.

Det hender jo selvfølgelig at jeg beveger meg opp fra flatmark. Vi bor ganske høyt over byen. Det er jo dessuten noe spesielt med å skue utover hav og land. I påsken foreksempel tok jeg med meg de firbente opp til toppen av olivenlunden. Blandt knaus og fjell..

Det var dessuten den eneste utflukten vi kunne dra på, uten å risikere å bli bøtelagt…

Liberi

Det er ikke til å komme bort fra at to måneder med stillesitting, kakebaking og kjedespising har satt spor etter seg. Rundt midjen.

Første tur etter at vi ble «satt fri», gikk opp til Monte Giove. Det var så deilig å traske av gårde med musikk på øret. Med munnbind hengede og dinglende i øret, klart til bruk. Det ble litt sikk sakk gåing, for jeg møtte jo på en og annen på min vei.

På vei ned igjen, passerte en politbil, som var på vei opp. Da kom jeg på at jeg hadde lagt igjen både egenærklæring og id kort i bilen. Jeg tenkte at det er jo bare det som mangler, at jeg får en bot nå helt på tampen av  påbudet. En bekjent fikk 3000 euro i bot for å ha kjørt for langt for å fylle bensin…. Så jeg ble litt nærvøs. Men heldigvis passerte politibilen meg igjen, uten å stoppe.

Neste tur gikk til stranden. Til tross for at jeg bor i en by ved havet, har jeg kun sett det langt derborte, fra balkongen. Det har vært rart.

Bølgeskvulp og sola i ansiktet. og to mådeder innendørs er som visket vekk. I hodet vel og merke. Ikke rundt midjen..

Nå kan vi bevege oss fritt uten egenærklæring. Den tredje juni ble også regionsgrensene åpnet. Smittetallene er heldigvis lave. Så gjenstår det bare å se hvordan det går fremover, når sommeren setter inn for fullt, og strendene åpner for badegjester. Det er mange regler å forholde seg til, og enn så lenge er det påbudt med munnbind innendørs, og der man ikke klarer å holde avstand.

Selv om livet er mer normalt nå, er det allikevel lite som er normalt. Alle de små, selvfølgelige tingene man gjør i dagliglivet, må man plutselig tenke over..Oj, nå holdt jeg visst ikke avstand, oj, der gikk det hull på hanskene, oj, der ba jeg han som kom og ga oss et prisoverslag på markise, inn på kaffe, og tok ham i hånden og takket… Det blir mye oj..

Markise, eller solskjærm, endte vi opp med å «mekke sjøl». Sånn er det når man er handy, og har ekstra god tid..

Nå når også EU og Schengenborgere kan reise inn i Italia, får jeg mye spørsmål om når «I Norvegesi» kommer. Både de som har leilighet her, og turistene er savnet. Når jeg forklarer at UD har frarådet reiser hit helt til 20.August, og at reiseforsikringen dermed ikke gjelder hvis de kommer før det, blir det på nytt tydelig at Italienerne har et ganske annet forhold til forsikringer enn nordmenn har.

» Hvis noe skulle skje ? Hva skulle det være? Det er jo dessuten nesten ikke smitte her nå».

Så da så!

 

 

 

I disse dager

Lenge siden sist. Nå kan jeg iallefall ikke skylde på at jeg ikke har tid. For er det noe jeg har om dagen så er det nettopp det. Det er rare dager. Jeg har mistet oversikten både over hvilken dag det er, og hvor lenge det er siden livet var normalt. I begynnelsen hadde jeg mange planer for karantenesysler. Vaske kjøleskapet, rydde i sokkeskuffen, legge opp den buksen, sy noen nye putetrekk, osv. Jeg har fortsatt mange av den til gode. De fleste har blitt erstattet med «kanskje jeg heller skal spise litt».

Den første gangen jeg var ute og handlet etter lockdown, var helt surrealistisk. Å måtte fylle ut et skjema før man forlater sitt eget hjem ! Og jeg følte meg nærmest som en kriminell som kjørte til Lidl, og ikke til nærmeste supermarked, som vi blir oppfordret til å gjøre. Med sirlig skrevet handleliste (noe jeg ellers aldri har), prøvde jeg å være så kjapp som mulig, slik at de som sto pent i kø utenfor skulle få komme inn raskest mulig. Jeg dro inn et dypt drag av frisk luft når jeg kom ut fra butikken. Tror nærmest at jeg holdt pusten innimellom reolene. Ikke nødvendigvis fordi jeg var redd for smitte. Men den var noe med stemningen, og konsentrasjonen for å finne alt jeg trengte, og samtidig holde avstand til de andre. «Ojsann det står to personer ved frysedisken, da får jeg stå her borte å vente litt.»

Men ettersom dagene går blir det jo en slags normalitet i det. Egenærklæring og idkort klart i vesken. engangshansker i lommen, og masken henger klar til bruk på speilet i bilen. Hvem hadde trodd.

Har du lyst har du lov, heter det. I disse dager er det mer, har du lov har du lyst. For ikke å snakke om har du ikke lov, har du enda mer lyst. Jeg leser om nordmenn som vil skifte adresse for å kunne feire påsken på hytta. Som valfarter til Sognsvann for å gå tur.

Ja, hva skal man si.

Fornuft er en blomst som ikke gror i alles hage.

Det er fortsatt dystre tall her i Italia. Smittetoppen forventes til uken. I går var vi oppe i  969 døde på 24 timer ! Mennesker som,hvis de er «heldige», får ta farvel med sine kjære på telefonen. Militærkortesjer som frakter kister til andre kommuner, fordi kapasiteten for lengst er sprengt. Kirker og lagerbygg med kister på rekke og rad, med kun et nummer som identifikasjon. Ingen blomster, ingen hilsner og ingen pårørende.

Fortsatt  leser jeg at folk gnåler om at dette ikke er værre enn en vanlig influensa, og at man ikke snakker om hvor mange som dør av DET hvert år. I en av de hardt prøvede kommunene i norditalia, har det dødd like mange mennesker hittil i mars, som det gjorde til sammen i hele fjor. Det sier vel alt.

Jeg er ganske imponert over hvordan Italia har taklet situasjonen. Både regjeringen og innbyggerne.  Italienerne er et sosialt folkeslag, og det er vel heller ikke til å stikke under en stol at de har et noe avslappet forhold til regler… Ja, det sier de selv også. Joda det har blitt skrevet ut en del bøter til folk som beveger seg ute uten gyldig grunn. Men stort sett holder folk seg hjemme, og respekterer restriksjonene.

I et land med et svært tungrodd byrokrati, og hvor ting vanligvis tar lang tid, blir det opprettet nye sengeplasser på sykehusene hver eneste dag. Tilsammen flere tusen på landsbasis. Og det har blitt ansatt mye helsepersonell.

«Vi er alle i samme båt», sies det ofte om dagen. Det er vel en sannhet med modifikasjoner. Selv er jeg heldig som bor i en kommune hvor det foreløpig bare er påvist 16 smittede. Mens andre kommuner, har mange hundre. Vi bor i et hus som ligger landlig til, og vi kan være litt ute samtidig som vi er hjemme. Mens andre bor i små leiligheter uten engang en balkong. Vi har heller ingen barn i skolealder som skal fjernundervises og underholdes. Det tok oss riktignok litt tid å få min samboers 20 år gamle sønn til å forstå alvoret i situasjonen, men heldigvis har han innsett at ALLE må holde seg hjemme. Noen har allerede mistet jobbene sine. Noen hadde kanskje ikke noen jobb fra før av, men levde fra hånd til munn av svarte strøjobber. Mens noen er heldige, og  trenger ikke å bekymre seg for det økonomiske i det hele tatt. 

Jeg prøver så godt jeg kan å ta en dag av gangen, og tenke positivt. Men jeg føler til tider at jeg har en optimist på den ene skulderen og en pessimist på den andre. Det er litt som å lese avisene i disse dager. De har vel aldri vært så schizofrene som nå. Man skal ikke ta sorgene på forskudd, men kanskje ikke gledene heller. Etter fjorårets store utgifter etter tornadoen, var jeg glad for at årets økonimiske situasjon så ut til å bestå  mer av pluss enn minus.

Pessimisten sier «du kunne neppe  ta mer feil». Mens optimisten sier at til sommeren «har vi stått han av.»

Det blir som det blir. Jeg heier på optimisten.

Ta vare på dere selv, og på andre. Ciao